Gentleman!

Noe du ikke tror på…

Zaitzow_noe-du-ikke-tror-paa… men de skyter ikke … se de flyr så lavt, men de skyter ikke?

Vi stod ved vinduet. Morgenen, den lenge svunne 9. april. Jeg kunne ikke svare noe. Visste ikke, forstod det ikke selv, hvorfor skjøt de ikke? De bare fløy så lavt, rett over takene.

Kanskje fordi det ikke var krig … ikke den virkelige krigen?

En solrik formiddag så vi dem på Drammensveien. Der, forbi «mannen med nøkkelen» gikk de. Soldater i fremmede, uvante uniformer. Vi stod ved fortauskanten sammen med de andre.

sommer_norgeVår. Sol. Og ennå mange, mange dager med sol. Sommer. Snart får vi se det tradisjonelle bilde av Karl Johan i Aftenposten med overskriften: «I går var Oslo det varmeste sted i hele Europa.» Ingierstrand, Bygdø … og frisk bris og fjorden … og en hel bayer …… og hun i shorts på sykkelen.

Da stod vi like ved fortauskanten og så på.

De gikk forbi. Tause, rolige … i hjelmer, med tunge geværer … pistoler … maskingeværer. Gikk tett forbi unge, pene piker i vårdrakt, med nyeste nytt av modeller på sine gylne lokker, i tynneste silkestrømper — i dag for første gang. De så nysgjerrige på hverandre … Var de fiender? Det kjenner vi ikke noe til, vi vet ikke hva fiende er for noe … Var det krig? Kan det være krig mellom dem som gikk i gaten så rolig, uten bråk, uten oppstyr, uten … uten alt dette som vi leste om, som vi så på kino, som vi hørte om — og oss som stod og så på dem?

Blücher_1940For noen timer siden var en tysk krysser skutt i senk. Gått tapt for alltid. Mennesker, kanoner, maskiner, årelang forskning, strev og arbeid … gikk til bunns. Skutt i senk av noen, hvis forlovede, søster, hustru nå stod på fortauet og så dem marsjere forbi. At hun turde! Var hun ikke redd at de tyske soldater skulle kaste seg over henne og hevne sitt tap?

Det var noe her som ikke stemte med det vi visste om tyskerne. Er de annerledes enn vi trodde? Men visste hun det? Stolte hun på den følelsen hun hadde, at de ikke ville gjøre henne vondt… eller var det ikke krig likevel?

frigjøringsdagen_Drammensveien_9._april

«Wehrmacht, Drammensveien 9. april.»

Eller kanskje hun ikke tenkte på det engang. Tanken forekom henne å være absurd, latterlig … her på Drammensveien … nå i denne deilige vårsolen. Se der står jo Bitten og Gerd. Jeg synes Gerd kler den grå swaggeren veldig godt … men gid for en hatt! Hvordan kunne hun finne på noe sånt … At ikke Bitten kunne ha sagt det til henne …

Nei, det kunne umulig være krig … De går jo bare forbi. Kolonne etter kolonne … Faste skritt. Og se, se, de har blankpussede støvler! … men de må da ha gått lenge? Hvor kommer de fra? … Ingen av oss på fortauet visste det … Men pleier en ikke å ha geværer i hendene med opplantede bajonetter — og storme fram, skyte, skrike, kaste håndgranater … når en slik som nå tar en by … Oslo … oss. Hvor er offiserene på steilende hester med dragne sabler?

luftskyts_mars_1940De mørke, tunge flyene gikk over oss, de tordnet rett over takene … de skjøt ikke, de kastet ikke bomber … Det var ingen sted å se de tykke, mørke røykskyer … bare sol. Bare blå himmel.

Nei, det er ikke krig … umulig …

Kom de virkelig for å slå oss ned … brenne, ødelegge, drepe … men vi står jo her levende, ser på dem … De går bare forbi … Og hvor er de barbarene som Dagbladet skremte oss med? Hvor er de desperate ansikter, de blodige kniver, hvor er de fulle soldater som voldtar uskyldige piker, river av dem klærne … Hvor er de som skal plyndre våre hjem … brenne dem?

Arbeiderpartiets "fredspolitikk" ga oss 9. april.

Arbeiderpartiets «fredspolitikk» gav oss 9. april.

Vi stod og så på dem. Vi forsøkte å trenge inn i deres ansikter, i deres øyne … vi lette i angst etter mordlysten.

slottsvakt_9.april_1940_(kampf-um-norwegen)

En nordmann og en tysk soldat står vakt utenfor det rømte slottet den 9. april.

Hvor er Dagbladet? Har det virkelig sett en tysk soldat?

De gikk forbi. Jeg så en offiser, litt tykkfallen. Han hadde et så alminnelig sivilt ansikt. Kanskje en sjef fra et kontor, hvor det var så vanskelig å holde styr på de mange skravlende maskindamer … et hus utenfor byen … kone … barn … den eldste nå i vinter for første gang på skolen. Han selv i tung uniform, i hjelm, her hos oss, her på Drammensveien, her på våre for oss så kjente gatesteiner … For ham så langt hjemmefra … fra ham, den minste, Petter, som likner ham som to dråper vann. Han ser våre gatesteiner for første gang, men vi kjenner dem så godt, vi har slitt dem hver dag. Og disse to her, som stikker litt høyere enn de andre med sement omkring … nå gikk han over dem. Undres på om han så dem. Kanskje så han dem helt tydelig, så den rare fargen og den lille sprekken. Kanskje husket han dem etterpå …

Karl_Johan_1940Hva tenkte han da han gikk forbi oss nysgjerrige?… på Petter som fikk to små tenner da han så ham sist… på sin kone… hennes nakke da hun stod bøyd over Petters seng?

Du har rett. Selvfølgelig er det ikke noe å snakke om. Men det er bare det at jeg husker ham så godt. Akkurat nå i dag, nå, da Tysklands kamp er blitt kamp for livet, da vi hver dag med spenning venter på nyhetene fra fronten. Nå, da vår egen skjebne avgjøres.

Våpenbrødre – aprildagene 1940.

Nettopp nå tenker jeg på ham, på ham, den alminnelige … med Petter og kone. Jeg husker hvor rolig, hvor sikker og fast han gikk på vår Drammensvei, for ham en ukjent vei som fører Gud vet hvor hen.

Bak ham gikk hans soldater med blankpussede støvler. De bar tunge våpen.

Jeg kan ikke glemme den ro som preget deres ansikter …

Deres krysser lå på bunnen av fjorden … inne i den lå deres døde kamerater … Der hvor vi seilte med grammofon og solte oss på dekket. De marsjerte forbi. Rolige, sikre … Nei, det var ikke krig … umulig.

Krigen kom senere.

frigjøringen

Om morgenen den 9. april 1940, ga Arbeiderpartiets justisminister Terje Wold følgende ordre til politimesteren i Oslo, Kristian Welhaven:
«Politiet må under enhver omstendighet bli på sin post, ta imot de tyske tropper og ivareta befolkningens interesser på best mulig måte».
Welhaven sendte derfor en av sine mest betrodde menn, politifullmektig Haakon Schønning, utover Drammensveien for å møte de tyske vernetroppene. Schønning hadde samlet Rytterkorpset og en del fotfolk, til sammen rundt 40 politimenn, ved Olaf Kyrres plass der de hilste en stor tysk hæravdeling velkommen og ga dem skyss videre nedover Drammensveien forbi slottet og langs hovedstadens paradegate Karl Johan hvor skuelystne stimlet til. På bildet ser vi de tyske vernetroppene idet de går inn porten ved Akershus Festning hvor den norske militære ledelse hadde forlatt sine kontorer og flyktet til skogs bare noen timer i forveien. Publikums interesse derimot er helt upåklagelig slik vi ser av den tettpakkede forsamlingen foran hovedporten til festningsområdet.

Barnengen_1934Jeg tar gjerne trikken nedover. Men den dagen var det sol. En av de første dagene med sol … Jeg ville gjerne se på … jo, hvem kan motstå fristelsen til å titte på unge piker om våren … på Drammensveien, der de skynder seg til kontoret. De tar heller ikke trikken. Det er så morsomt å gå i nye klær, så lett, så spenstig … Jeg tilpasset min fart slik at jeg hele tiden kunne ha to slanke skikkelser foran meg … Hvem kan om våren la være å se på et par velformede silkelegger … Det var vår igjen … Vi får sommer, deilig sommer, med mange, mange soldager.

Ved handelsbygningen skulle de over på den andre siden. De forlater fortauet … de går ut på gaten … de trår på disse … steinene med sement omkring. Disse steinene husker jeg. Den tyske offiser gikk over dem for tre år siden.

For tre år siden gikk han her, den tyske offiseren, han med Petter … Jeg smilte ved tanken. Hvorfor fant jeg på dette med Petter? Han kunne like godt være ugift … Jeg så hans nypussede støvler gå over disse steinene …

Hvor er han nå mon tro? Falt her, ved Lillehammer, ved Narvik, i Frankrike … kanskje lever han ennå, kanskje går han nå foran soldatene sine … kanskje der borte i Russland.

Drammensveien_6_Glitne-forsikringsselskapVed Glitne hørte jeg noen rope etter meg. En venn. En gammel venn fra teatret. På fortauet ved Teaterkaféen har vi nok tilbrakt mange hyggelige stunder ved en kopp kaffe og ustyrtelige mengder sigaretter i gamle dager … Vi gikk videre sammen. Ja. Og så var han ikke mer så glad over å se meg igjen. Han så bebreidende på meg og spurte:

«Si meg … tror du virkelig at du forstår oss nordmenn, kan forstå hva vi mener … hva vi vil …»

«Nei, kanskje ikke … men jeg kjenner bolsjevikene … det later til at du derimot ikke kjenner dem. Siden du nettopp kalte dem for russere … Du må forstå at ikke hver bolsjevik er russer og ikke hver russer er bolsjevik. «Bolsjevik» er ikke noen nasjonalitet. Og Sovjet er ikke hverken nasjon eller land. Du skal ikke forveksle Sovjet og Russland. Det er to forskjellige begreper som ikke har noe med hverandre å gjøre.»

norge_nye_nabo«Du som russer — hvordan tar du det at Tyskland fører krig der borte? Du må da iallfall føle deg som en forræder mot ditt land, siden du så åpenbart sympatiserer med Tyskland.»

«Ganske pussig at du nettopp snakker om det. I går traff jeg en russerinne. Hun sa til meg: «Men De må da forstå at det er vårt eget land, det er våre egne mennesker, våre brødre, det er Ivan og Nikolay som blir drept»

«Jeg synes hun har rett,» sa min venn.idag_er_det_alvor-1941

«Nei, både hun og du tar feil, fordi dere ikke vet hva bolsjevik er for noe. For deg er en bolsjevik en russer som har valgt den og den form for sitt lands styre. Som utadtil har helt lovlig og folkerettslig form. For deg er Sovjet et geografisk faktum, du kjenner Sovjets diplomater, du kjenner Sovjets utvendige, offisielle ansikt. For deg er Sovjet et land, en nasjon… For min russiske venninne er Sovjet Russland, det hellige Russland, et land som opplevde en revolusjon, som tilkjempet seg en bedre form, et skritt mot et lykkeligere samfunn. De snakker russisk, de føler russisk og de elsker Russland, det store, det gode …

Jeg er en større forræder i min russerinnes øyne enn i dine. For du kunne i meg se en emigrant som ikke er enig i sitt lands politikk og som derfor søkte tilflukt og beskyttelse i et annet land. Men for henne er jeg virkelig forræder. Fordi jeg støtter Russlands fiende.

Men dere tar begge feil.

Jeg elsker mitt land. Det hellige Russland, som dere nordmenn var med på å grunnlegge … Skal vi gå på Teaterkaféen … en kaffe?»

«En kaffe da, gitt. Nei, ikke på Teaterkaféen.»rika_kaffe-erstatning

Vi bestilte «kaffe» og noen kaker på et konditori. Der var det ingen kjente.

«Du sa du var glad i ditt land — det er jeg også … men jeg kan ikke …»

«Du kan ikke finne deg i at tyskerne sitter her …» sa jeg.

«Nettopp.»

Blue-MasterKaffen smakte vondt, kakene var enda vondere. Men sigaretten, en av de siste, var god.

«Men i begynnelsen av krigen, du vet da Tyskland hadde vært i forbund med Sovjet …» sa han.

«Du mener ikke-angrepspakten?»

«Ja, gjerne det. Hvordan tok du det? Syntes du at det var riktig?»

«Riktig? Nei… men kanskje nødvendig? Men husker du ikke en liten bagatell ved den. Ved Sovjets delegasjons ankomst til Berlin paraderte æreskompanier, men man spilte ikke Sovjets nasjonalhymne — Internasjonalen — bare en alminnelig marsj.»

«Var det noe å hefte seg ved?»

«Ja, nettopp … med den bagatellen viste Tyskland sitt sanne ansikt mot Sovjet. Du syntes det var en intetsigende bagatell. Men det var mange som la merke til den.

Operasjon_BarbarossaDu må gjerne kalle det absurd det som jeg vil fortelle deg nå. Men fra det øyeblikk da Tyskland satte sine jøder ut av spillet, visste jeg at sammenstøtet mellom Tyskland og Sovjet var nær forestående … Jeg visste at det ble krig mellom disse største makter i verden. Og tilgi meg min optimisme, jeg så i det en sjanse for Russland til å bli befridd.»

«Ja, nå kan du jo se hvordan Tyskland befrir Russland, pumper nå alt ut av Ukraina!»

«Ukraina er så stort og så rikt at det kunne tåle det og meget mer. Kanskje det er Ukraina som «finansierer» dette oppgjøret med Sovjet … Du vet kanskje at det er ukrainsk smør og brød Europa spiser i dag, akkurat som før forrige verdenskrig, før bolsjevikene stengte grensene.»

«Men jeg synes likevel det må være ille for deg at Tyskland er i krig med Russland … det er dog ditt land.»

«Jeg skal være oppriktig mot deg fordi du er en av de få som i det hele tatt vil spørre om det. Og er du tålmodig, så skal jeg fortelle deg noe som kanskje kunne få deg til å se på krigen der borte med andre øyne.»

«Vel, vel, kjør i vei, men jeg må få lov til å avbryte deg hvis du kommer med propaganda!»

Det var min tur til å spandere en sigarett.Stortorvet_Oslo

«Hvis jeg sier til deg at du ikke kjenner Russland fra før verdenskrigen, så tror du meg kanskje med et visst forbehold. Og da er vi straks ved kjernen. Du kjenner det gamle Russland akkurat så meget som det skulle passe å kjenne for en kultivert, demokratisk innstilt europeer. Bortsett fra din faste overbevisning at Russland er et barbarisk og lite kultivert land, har du ditt rent geografiske kjennskap til landet, og videre på grunn av din dannelse har du kjennskap til en del av Russlands innsats i vitenskapen, forskning, musikk, kunst og litteratur.

Front_mot_bolsjevismenHer vil jeg stoppe litt. Jeg sa litteratur. Du har sikkert lest noe av russerne. Men jeg tør forsikre deg at du leste og hørte om russisk litteratur bare så meget som det passet dem som formidlet ditt kjennskap til disse ting. Ja — om jeg kunne si — som slapp gjennom sensuren. Nei, selvfølgelig, jeg mener hverken europeisk sensur eller russisk … Selv om den siste virkelig eksisterte og var streng og nådeløs. Det var noen som rett og slett valgte de russiske bøker for deg som du skulle lese. For at du skulle få et bestemt inntrykk og viten om Russland. Disse bøker var oversatt og lagt på bordet ditt … Du leste dem. Du beundret Tolstoi, Dostojevski, Gogol, Lermontoff, Puschkin, Turgenjeff … du fikk innblikk i det russiske folks vanskelige kår og sosiale urettferdighet … Du kjente til de slemme godseierne som suget blod av bøndene, du så embetsmenn som levde av tilsnikelser, og endelig fikk du høre myten om den forferdelige, umenneskelige, brutale tsar-makten, som sendte uskyldige, intelligente mennesker til Sibir… Alt dette kjenner du godt. Men her stopper din viten om Russland. Resten vet du ikke noe om, du vet ikke engang om den eksisterte. Men det du visste passet aldeles utmerket dem som påstod at Russland var moden for en revolusjon og som i den så sitt mål.

Russland var utvalgt som forsøkskanin for verdensrevolusjonen. Går den her, så går den ellers. For nettopp Russland var minst av alle moden til revolusjon.

dødstog_til_sibirRevolusjonens forløp har nok bevist det. Ingen revolusjon var så grusom, så blodig og krevde en så lang og umenneskelig kamp som den russiske. Fordi den russiske revolusjon har vakt så stor, så spontan motstand i landet selv, nettopp hos de «underkuede» bønder, nettopp hos de intellektuelle som ellers «pleide» å bli sendt til Sibir.

I over tre år varte denne kampen. Tre år har Russland forsvart seg mot revolusjonen med åpen krig mot den. Så ble det forrådt av sine «allierte». De trakk seg ut av kampen … Og vi ble alene. Russer mot russer … Soldater som ennå ikke var moralsk oppløste, offiserer, kadetter, gymnasiaster side om side med studenter, ingeniører, lærere, med alle «kandidater» til Sibir, stod mot denne redselsfulle pest, mot denne i en lang krig råtnede masse, anført av jøder, av fremmede kommunister.

Lorenz-Kamphausen-1941I tre år ville ikke Russland gi seg jødedommen i vold.

Og du sier at det var modent for revolusjon.

I to og et halvt år har jeg selv hatt den ære å være med i denne kampen.

Vet du hva en borgerkrig er for noe? Det er en krig hvor ingen blir beseiret, men tilintetgjort. Det er krig uten krigsfanger, uten Røde Kors-formular, uten traktater, internasjonale overenskomster og krigs-rettigheter. Hvor din krigsmoral dikteres av din åndelige utvikling.

Kamban_forlag-1943Massen, bevæpnet med bajonetter, bevæpnet med de dyrisk laveste instinkter, med åpne sluser av menneskelig nederdrektig løssloppenhet, beruset av den absolutte moralske frihet og pisket opp av redsel for å bli drept selv — var vår motstander …

Vi tapte. —

Tsjekkoslovakiske tropper utleverte vår øverstkommanderende, admiral Koltschak, til bolsjevikene i Sibir. Han ble skutt neste morgen. Til gjengjeld fikk tsjekkerne lov til å passere videre og ut av landet.

Vi tapte borgerkrigen. Men kampen om Russland var ennå ikke endt. I mange år etter feiret bolsjevikene sine blodige orgier. Den gamle parole fra borgerkrigen var fremdeles ved makt: «Ingen fanger» — «Motstanderen skal utryddes!»

tyske_soldater_opplever_sovjet-russlandDe utryddet … tredve millioner … Helt til i dag fører Russland sin kamp mot den bolsjevikiske pest, men nå endelig støttet av en venn, av Tyskland … sin forhenværende fiende.

Men nå legger våre gamle allierte kniven i mordernes hender, nå hjelper de dem, nå samler hele verdens rike jøder penger til dem, nå forsvarer du og dine venner, de «intellektuelle», deres blodige gjerninger. Nå har du glemt alle redsler i Sovjet, glemt din egen angst for Sovjet. Nå tror du blindt på en for åndssvake barn beregnet påstand, at bolsjevikene har forandret seg, er blitt patrioter!

Nå tror du at man har oppgitt tanken om verdens blodbad etter Sovjets mønster, bare fordi det ikke passer England og Amerika å tenke på det nå i dag. Nå gjelder tanken ikke bare å beseire Tyskland, men ødelegge Tyskland. Parolen fra borgerkrigen: Tilintetgjøre — utrydde!

anti-tysk-hat-propagandaOg vet du hvorfor denne fanatiske opphisselse mot Tyskland, dette uforklarlige hat mot Tyskland blant mennesker i forskjellige lag i forskjellige land, og hvorfor det også finnes mennesker i forskjellige lag i forskjellige land, selv i fiendens land, som beundrer Tyskland og i dets kamp ser sin egen? Jo, fordi Tyskland var det første land i verden som hadde mot og makt til å ta opp hansken og kaste jøden på porten!

affirmative_action

Tysklands motsvar til den utenlandske handelsboikotten som ble startet i 1933.

hitlerism

judea_declares_war_on_germanyJøden svarte med krigserklæring.

Og dermed var fakkelen til verdensborgerkrigen tent.

anti_naziDa la jøden en kniv i din hånd og sa: «Forsvar deg, det er deg og ditt frie land og din kultur Tyskland angriper!» Og du … du trodde det. Fordi jøden slo i alle verdens alarmklokker og skremte vettet av deg og dine. I alle verdenshjørner skrek han: Tyskland overfaller oss, Tyskland vil drepe oss, Tyskland vil verdensherredømmet! Tyske barbarer utrydder kulturen, forfølger kristne, dreper ånden … og alt fordi Tyskland har vist et dusin pralende journalister porten.

Enhver statsleder som setter sitt eget folks interesser først – og dermed utfordrer The Federal Reserve – må belage seg på å bli fremstilt som en skummel busemann av løgnermedia og Hollywood.

Hele verdens skriveri og snakkemaskiner var satt i sving, hele verdens film og teater var engasjert i den mest gigantiske opphisselses-propaganda. Selv her i vårt stille hjørne spilte man på våre teatre kommunistiske og jødiske stykker om hverandre … Og alt med ett mål — å tilsmusse Tyskland.

Og man brukte den simpleste framgangsmåte og de simpleste argumenter — det var fint å skjelle ut Tyskland og nazistene. Og hvem vil ikke være fin eller regnes for sådan?

Men jeg tør forsikre deg at vi russere, hvis fedreland Tyskland etter din mening angriper, vet hva kampen i virkeligheten gjelder. Vi som har opplevd, eller rettere sagt overlevd bolsjevismen, vet hva slags kamp det er og hvem som fører den.

For deg er det bare propaganda når det blir sagt at Europas skjebne nå blir avgjort der borte i de russiske skoger. Være eller ikke være … Men for meg, for mine landsmenn, for alle dem som kjenner Sovjets sanne ansikt, er det sant. Fordi vi vet, fordi vi selv så hva Sovjet har gjort med det russiske folk. Vi har sett de redsler, vi har på vår egen kropp kjent det som du bare hørte om og ikke vil tro på.

Vi kjenner de rødes makt og vi vet hva den består i og hvorfor de er så sterke. Vi har selv forsøkt å ta opp kampen mot dem. Vi har tapt … Det banesår bolsjevikene gav oss har lært oss meget … Vi vet hvordan og hvor det kan ramme.

Og vi vet at du ikke kjenner ham. Og vi vet at han hater deg også. Og at du, nettopp du, står i veien for ham.

kultur-marxisme_voldtekt_drap_mord_ranVi var også glødende patrioter og drømte om frihet og likhet og rettferdighet… men det var våre lik som prydet lyktestolpene i Moskva, akkurat som ditt skal dekorere Karl Johan.»

«For noe vrøvl. Hvorfor skulle han henge meg?»

«Fordi han må henge noen — ellers kan han ikke eksistere selv. Og deg har han ikke bruk for — for du er ikke bolsjevik. Du er ham likegyldig og unyttig, men kunne bli farlig hvis du ser ham i «arbeide». Fordi du er i stand til å tenke, fordi du kan ta ditt standpunkt når du blir stilt ansikt til ansikt med fakta… Fordi du selv aldri kan bli bolsjevik… Du kan kokettere med ham, du kan gutere ham, kanskje til og med trykke hans hånd, men du selv blir aldri ham lik. Og det vet han.

Hvis man i dag trenger deg, trenger ditt samarbeid, hvis man i dag henstiller til din fornuft og ærlighet, så er det fordi ditt beste også teller med i vårt felles beste.

er_det_slik_du_vil_ha_detMen bolsjeviken skal ikke henvende seg til deg. Han trenger ikke ditt samarbeid eller din hjelp. Han klarer alt selv, fordi hans mål er så uendelig enkelt og greit. Det er å utrydde dem som ikke kan bli som ham selv. Vær sikker, han har god erfaring i sitt arbeid.»

Min venn så på meg.

«Du er dog russer, du fordømmer dine egne landsmenn…»

«Landsmenn? — Nei. De er ikke mine landsmenn, akkurat like så lite som Sovjet er mitt land…»

«Men alle disse arméene, alle disse menneskene, disse Ivan’er eller hva de enn heter, de som nå slåss mot Tyskland, de er da russere for pokker… Hva vet du om ikke din bror er med?»

Pelle-gruppa«Det er ikke mannen som sitter i en panservogn som er bolsjevik, men det som sitter inne i mannen selv, i hans hjerte, i hans sinn. Det som blir innpodet i hans blod fra fødselen av, det som han har sett omkring seg fra den stund da han åpnet øynene for første gang og hverken fant mor eller far ved siden av seg, men vilt fremmede mennesker. Som aldri gav ham en mors kjærtegn — men tvert imot vennet ham av med det. Lærte ham å håne enhver følelse som svakhet, enhver trang til kjærlighet, som lærte ham å være redd for makt, angi sin far og rolig høre ham bli skutt. Som gav ham en sabel i hans barnehånd, som lærte ham å hogge… på hodet av en til halsen nedgravd hvite-russer.

De som lærte ham det, er bolsjevikene. Og det han lærte hos dem, er bolsjevisme, og han selv er blitt bolsjevik. Jeg tror sikkert at du kan felle din dom ved å henge den første, men hva skal du gjøre med den siste?

Da du hørte om Katynskogen, da du så bildene av de myrdede… da smilte du og sa til din venn ved siden av deg: «Smart arrangert, hva?»

Katyn-massakrenVi russere smilte ikke av Katynskogen. For vi visste at det var sant … Denne gang gjaldt skjebnen polske offiserer, krigsfanger, beskyttet av Haag-konvensjonen, som er respektert av alle kultiverte stater … Men visst ikke av Sovjet.

Vi visste hvordan det foregikk. Vi så dem bli kommandert til å gå i geledd den ene etter den andre ned i graven. Vi så dem da de gikk nede i graven og på varme, nettopp skutte kameraters kropper. Vi så dem bli kommandert til å legge seg på disse likene med ansiktene ned mot de blodige nakkene. Vi så dem da de lå slik og stirret på sine kameraters varme blod som dryppet ned på sanden. Slik lå de med bakbundne hender og kjente sin døde kamerat under … kanskje noen av dem kjente igjen sin bror. Slik lå de og ventet, hørte noen hoppe ned i graven, hørte korte, tørre smell av pistolen … den første … hvem er det mon tro? … Nå en til, enda en … litt nærmere. Det er ikke langt igjen. Det var noen som skrek noe, ropte noe … Han der, han med grått hår, rørte litt på seg, kjente med sin mave hendene til sin kamerat. De skalv ennå, de var ennå levende. Han stirret på blodet som fløt ut av nakken … Nå kjente han at mennesket under ham var dødt. Nå skalv det ikke mer under ham. Han lukket øynene … Skuddene kom nærmere. Nå like ved siden … Han kjente noen snuble i føttene sine … bøye seg over ham … Og nå, nå i samme øyeblikk skar en tanke, en skarp som en kniv, gjennom hans bevissthet…

et_velsignet_møteNå, akkurat nå, velsigner en prest i England Sovjet til seier. Ber til Gud at han skulle hjelpe … hjelpe hvem … til hva …

Nå samles voksne, kultiverte, ærlige mennesker i en begeistret jubel for Sovjet — og du … du tar din røde knappenål og flytter den med tilfredsstillelse og glade smil og stikker den i Charkov, som tyskerne nettopp rømte.

Vet du egentlig hva du gjør?

Her på Karl Johan, like ved vinduet hvor det var et fotografi av denne døde polske offiser, stod to unge studenter og en nydelig pike i solen, de så på hans bundne hender og kunne ikke bli enige om de skulle stikke inn på Blom eller svinge opp til Laffen …»

«Og du selv … sa du ikke noe til dem …»

«Nei … du har rett. Jeg skulle ha styrtet bort til dem, skreket og slått vinduet istykker. Jeg skulle ha grepet det fotografiet og løftet det høyt over mitt hode og ropt til hele Karl Johan: Se … se hva som skal skje, se hva dere ønsker og drømmer om, se hva som skal hende med dere selv!

Men jeg gjorde det ikke.

Spanjolene har lært bolsjevismens herjinger å kjenne og utgjør derfor en egen divisjon av frivillige frihetskjempere, División Azul.

Spanjolene har lært bolsjevismens herjinger å kjenne og utgjør derfor en egen divisjon av frivillige frihetskjempere, División Azul.

Den polske offiser døde forgjeves.

Den nydelige piken gikk på Blom.

Jeg gikk hjem. Og ned i kjelleren. Der hadde jeg en kiste. Nede på bunnen fant jeg en bunke brever. Gamle brever. Billige konvolutter i alle mulige fasonger og farger, med forskjellige frimerker. Afrika, Gallipoli, Tunis, Serbia, Finnland, Tyskland, Frankrike, U.S.A…. en del med sovjetstjerner … Fra mine venner, fra mine kamerater hjemmefra.

Jeg tok forsiktig fram de gamle papirstykkene, blader fra kontorbøker, fra notisbøker, tettskrevet med forskjellig håndskrift — og leste og leste. Om Russland og deres siste dager der borte, om deres kamp der borte, Gud vet i hvilken del av Russland den ikke foregikk. Om deres håp, deres planer …

cultural marxismOg endelig et brev jeg lette lenge etter. Fra min beste venn. Fra Serbia … Der stod det om min fars skjebne … skutt ned bakfra av en beruset kommissær. Vår gamle pike gravde liket opp og begravde det. Hun kjenner navnet på kommissæren… Og så stod det videre: «Mine har lidd en ikke mindre trist skjebne, far døde av sult og min søster var voldtatt av en matros og skjøt seg like etter…» Og så til slutt: «Vi må ikke glemme.»

Forstår du — en beruset kommissær og en matros … Forstår du at disse bare vedrører meg og min venn. Men vi var mange …

«Vi må ikke glemme …»

Jeg så på min venn. Han satt og så bort fra meg. Tror han meg? Det vet jeg ikke.

Jeg kunne latt ham være i fred, spare ham for det han kaller propaganda. Men det jeg fortalte ham var jo sant — det som jeg og mine venner hadde opplevd. Som hele mitt folk har opplevd …

Hvordan, på hvilken måte skulle man fortelle det for å bli trodd? Skal man avlegge ed, skal man legge fram skriftlige beviser …

retard_jøssingSkal man i det hele tatt fortelle om det? Må jeg snakke om Russland, må jeg fortelle om redslene der borte, om meg selv og mine venner? Det er bare en dråpe i havet … man blir likevel ikke trodd. Propaganda…

«Vi må ikke glemme.» Var det ikke det som stod i min venns brev? «Vi må ikke glemme.» Hva?… Det de gjorde med oss eller … det de kan gjøre med de andre?… Skal jeg advare? Skal jeg rope varsko? Men hvordan?»

Vi satt stille. Han skjenket seg en ny kopp kaffe. Men lot den stå. Tente den nest siste sigaretten.

matka kaffeerstatning 1941Da kom en dame inn. Alminnelig. Hverken ung eller gammel. Ikke pen engang. Jeg har visst sett henne en gang før, kanskje på en eller annen maleriutstilling. På veien til et ledig bord kastet hun små, sure blikk til høyre og venstre, tok hanskene av og satte seg. Så etter en avis. Jo, der lå det en på et ledig bord. Aftenposten. Hun reiste seg og gikk bort og tok den med begge hender. Da oppdager hun plutselig en tysk uniformslue som ligger under den. Hun ser forskrekket ut, lar avisen falle, rister av hendene, skjelver av smerte, av vemmelse … Hun liksom sa til oss alle: Se på meg, er jeg ikke ren og fin … er jeg ikke modig at jeg tør vise min vemmelse …

Jo, vi så på henne, men med medlidenhet, hver på sin måte.

Hun satte seg, stolt og resignert. Jeg syntes jeg hørte hva hun tenkte:

nazi_kakemons«Ikke engang våre aviser lar de være i fred, ikke språket heller, det forsøker de også å tilrive seg. Se der borte ved disken bestiller de kaker på et latterlig gebrokkent norsk. Og hvem er det som lærer dem språket? Så uforskammet. Det skal vel ikke være henne der borte, som sitter sammen med to tyske soldater? Fy, sånn som hun oppfører seg. De snakker nesten ikke. Bare sitter og venter. Ser sjenert ut. Så uoppdragne de er. Når de kommer inn, slår de høyt med hælene og hilser. Hilser oss? Sett på maken. Vi er da ikke kjente. Vi fraber oss denslags oppmerksomhet. Vi er fine.

tyskerjenteOg slik som de bråker med støvlene sine. En skuespiller sa engang til meg: Vet De, det verste av alt, det er å høre deres støvler på gaten, den lyden kveler meg.

Se nå på henne der borte, henne med tyskerne. Hun er rød over hele fjeset, hun skammer seg visst likevel.

Og alle glante på denne piken. Alles blikk gjennomboret henne, de spydige, spisse blikkene deres. De smilte sitt lille, lille giftige smil bak avisen, behersket, verdig. De skal være verdige og passive. London har sagt det. De skal bare drepe med sitt lille skjeve smil, med sine åndfulle, stive blikk. De skal fryse tyskerne ut, og Gud nåde dem som viser tyskerne sin sympati, forståelse og anerkjennelse. De skal til gapestokken, de skal drukne i giftig spytt.

seiersmiletOg la dem om det. La dem forbli i søte drømmer om hevn over oss alle. La dem tro på London, stole på jødisk rikdom og slagkraft, på den kommende engelske militære seier. La dem tro på den amerikanske soldat og underet som skal bringe dem over til Tyskland og knuse det, og la dem endelig tro på og beundre Sovjet. La dem lese mellom linjene i aviser og smart arrangerte overskrifter og telegrammer fra egne korrespondenter. Desto større blir deres nederlag og skuffelse. Og desto større blir virkning av fakta som de kommer til å stå ansikt til ansikt med. Og kanskje desto større blir deres overbevisning og tro på den nye tid og de nye mennesker.

smadret-1941

Blir vi de siste slektsledd av vår rase før vi skal utryddes totalt som folk av de internasjonale kapitalistene som sponser marxistenes og liberalistenes vanstyre over menneskeheten?

«Vet De, det verste av alt, det er å høre deres støvler på gaten, den lyden kveler meg.»

«Vet De, det verste av alt, det er å høre deres støvler på gaten, den lyden kveler meg.»

Imens sitter de her og drikker sin tynne kaffe, deler rykter seg imellom og ironiserer i ro og mak over tyskerne. Trekker pertentlig sine ben unna de svære tyske støvlene. Snur ryggen i sin majestetiske verdighet til oss. Begraver seg selv i sin urokkelige tro på sin egen betydning og ufeilbarhet. Likegyldig og sløvet lar de verden gå sin gang. Det raker dem ikke. De har gjemt seg i et panser av overtro, fjernt fra all virkelighet, fra den ubønnhørlige menneskeutvikling.

damsleth_1940Der sitter de som parasitter, i lun sikkerhet bak ryggen på Tysklands gigantiske rengjøringsmaskin, bak ryggen på de tyske soldater — og kjører gratis fram til den nye tid. Som blindpassasjerer. Ikke betalt en øre. Som tyver.

Og når den tyske soldat, trett i kampen, stanser, ser seg om… da møter de ham med hån og ironiske, selvgode smil…

svarthandlerenOg går han videre igjen, kjemper seg framover, overvinner den grusomme fare og trussel for oss alle, da sniker de seg i hans spor, nyter hans beskyttelse, bak hans mektige, utrettelige rygg. Setter sine neser i været. — Se på oss, det er vi som er det verdifulleste, det er vi som er virkelige nordmenn, hederlige og kultiverte… Og i smug plyndrer de butikkene for resten av de gjemte tingene til de faste kundene — sikre pengeanbringelser. Tjener penger hos tyskerne, det sjenerer ikke. Sitter hjemme i sin sofa, med ekte kaffe, med ekte konjakk, med ekte kaker. — Du store min, det må vi da få lov til? Ja visst, værsågod, sitt så meget dere vil i deres sofa, men tøv ikke om sult og elendighet. De har ikke følt eller sett hva sult og elendighet er for noe.

Med hånden på hjertet: Dør du av sult?

holodomorOg et spørsmål til: Har du hørt om en gutt som spiste sin bror? Hvordan tror du det foregikk? Drepte han ham først? Stakk han ham med kniv eller kvalte han ham mens han sov? Var kanskje selv redd. Hendene var for svake, utmattet av sult, av angst. Angst for hva? Å bli oppdaget? Neppe. Angst for at broren skal våkne og slå ham selv ihjel, sette sine tenner i hans magre ben og suge ut hans tynne blod. Kanskje våknet han også i siste øyeblikk i sitt korte liv og så sin brors vanvittige, sultne øyne… Anno 1935.

Engang et mektig land. Det hellige Russland. Med Dostojevski, med Rimsky-Korsakoff, Mendeljeff, Tschaikovsky, Pavlova, Tolstoi og mange, mange andre lysende navn, som forlengst overbeviste verden om Russlands innsats i kulturen. Navn som vi alle kjenner og som mange av oss verdsetter høyt.

Har du ikke selv hørt Tschaikovsky? Har du ikke da drømt og sett de fredelige, endeløse, gylne åkrene som brer seg så langt øyet rekker, de mørke skoger, fulle av stillhet og eventyr, de tause elver som slynger seg i mektige buer, små landsbyer med skjeve, rare, i jorden inngrodde hus med utskårne haner i gesimser og papirblomster i små vinduer? Torget med kuer og griser og høns og gjess med unger og kirken med kuplene skinnende av gull i solen. Bonden på åkeren, med sin lille ustriglede hest og håndlagede redskaper. Konen hans med spraglet tørkle på hodet og varm mat til ham… Han tar luen av når han spiser, så vinden får fatt i manken hans. Konen sitter og ser på ham. Begge stille. Nå korser han seg, han er ferdig med maten. Lenger borte flere bønder. Nå sover de middag, rett på varme jorden ligger de, med nettopp bundne friske kornnek under hodene. Og snorker av fullt hjerte. På veien til landsbyen spragler deres koners fargerike hodetørkler. De skynder seg hjem med tomme fat og krukker. Deres melankolske sang hører vi ennå lenge til den blir overdøvet av lerkene høyt oppe i den solfulle, blå himmel.

din_venn_kultur-marxistenI dag… Et barn spiser sin bror. De nakne, magre skjeletter blir kastet på lastebiler og kjørt bort. Brent et sted. Luften blir forgiftet av brent menneskekjøtt. Far blir drept i sine barns påsyn, hustruen voldtatt av stupide rødegardister, som står i kø og venter skrallende, med flate, umenneskelige vitser på sin tur. Mannen med bundne hender, vanvittig av fortvilelse og maktesløshet, lukker øynene. I fengslet ligger de på golvet, tett på hverandre, kvinner, menn og barn i sine ekskrementer og venter på sin tur. Venter til deres navn blir ropt opp. — «Sakene dine kan du la ligge.» Da vet de at deres time er kommet.

På gårdsplassen, i fykende snø, kler de av seg. Nakne står de, med bare føtter i snøen. Det er bitende kaldt, men det gjør ikke noe. Det varer ikke lenge. Spiller ingen rolle. Nå setter man motoren på en lastevogn i gang. Hyklere. De vil ikke at folk skal høre skudd. Så blir de nakne, blodige lik kastet på vognen. Og kjørt vekk.

White-Horse_1934Imens sitter du ved bridgebordet med dine venner og klager opprørt over at tyskerne har spist alle bløtkakene dine. Så trist og håpløst du må ha det nå. Ikke kjøtt, ikke smør, dårlig med tobakk, absolutt siste flaske White Horse gikk nå, bilen solgt til tyskerne, kaldt hjemme, mørkt på gaten, intet frimureri, ingen amerikanske filmer, ikke lov å gå med nisselue, ingen nyheter fra London. Sult og elendighet. — Det er nesten synd på deg.

Tiedemanns_er_dog_den_besteNesten. Fordi du ikke selv vet hvilken redsel du slapp å oppleve. Hvilke lidelser du, din hustru og dine barn er blitt spart for. At du lever i dag, at dine hender ikke er blitt kokt i din kasserolle på ditt eget kjøkken og huden av dem ikke er blitt til bleke, dampende hansker og din hustru fremdeles er i stand til å smile og kjærtegne deg, og dine barn er levende og friske og blir til mennesker — for det må du takke den simple tyske soldat med de svære støvlene, som går deg på nervene.

Nazitortur av gode nordmenn! …De slemme naziene som ønsker å ta over hele verden har spist opp alle kakene våre og nå er det også gått tomt for cubanske cigarer. Gid!

kultur-marxisisk_utryddelseskrigJeg er hviterusser. Jeg vet hva bolsjeviker er for noe. Jeg har sett og opplevd kanskje en forsvinnende liten del av det som bolsjevikene har gjort med mitt folk. Men det er nok likevel grunn til å advare deg. Vokt deg. Du vet ikke hva som kunne hende deg.

I dag kjemper det forhatte Tyskland med sine allierte for å redde deg og hele Europa fra redsel og umenneskelig sorg. Faren er ikke over for deg ennå —

Vi satt lenge uten å si et ord. Han rørte rundt i den kalde kaffen… Jeg var sikker på at han visste hva jeg tenkte… Men om han trodde meg…

German giant is your true friend«I dag står mange av mine landsmenn som tyske soldater. På Østfronten mot Sovjet. I hver frivillig tysk legion finnes en som heter Ivan. Kan godt være at han snakker dårlig russisk, kan være at han ikke engang har sett Russland og ikke kjenner bolsjevikene… Men hans far kjenner dem.

Hundretusener av russere kjemper for sitt land i dag, skulder ved skulder med tyske soldater. De bærer tysk uniform med russiske emblemer. De bærer i seg troskap mot sitt land og de stoler på Tyskland som sin venn. Jeg vet at Tyskland kan stole på dem også… Fordi de kjenner bolsjevismen.

kultur-terrorJeg tror sikkert at hvis du også visste hva bolsjevisme er for noe, så skulle du aldri ønske deg Tysklands nederlag … For da ønsket du din egen undergang.»

«Å ja, men det tror jeg er propaganda likevel. Hvem har sagt at bolsjevikene skulle komme hit. Du tror da vel ikke for alvor at England og Amerika skal slippe dem hit?»

Befreiung«Du mener at hvis Sovjet vinner kampen og tilintetgjør de tyske arméer — så blir det selv så medtatt at de allierte uten vanskelighet kunne holde styr på dem.»

«Ja, det er nettopp det jeg mener. La gå at Sovjet kanskje besetter Nord-Norge.»

«Men tror du ikke at de allierte også til en viss grad blir medtatte?»

«Vel, men så har de friske reserver.»

des Libérateurs -1944«Vet du at i 1918 og 1919 bestod såkalte «rødearméen» av bare tilfeldig sammensatte bander av bevæpnede arbeidere og fra fronten flyktede soldater under kommando av jødiske studenter og løslatte straff-fanger, uten oversiktlig ledelse og organisasjon. Da stod amerikanske, engelske og alle alliertes i kamp prøvede tropper mot dem. Ja, de stod, også bokstavelig talt. Til de en vakker dag innså umuligheten av å slå bolsjevikene, og vi, hviterusserne, måtte dekke deres tilbaketog. Det var nok ikke så seierrikt som her i Norge, de hadde ingen tap, de hadde god tid, ja tilstrekkelig også til å presentere regning for sin hjelp og for marmeladen som amerikanerne lot ligge igjen etter seg.

Vi må ikke glemme …

«Vi må ikke glemme …»

kulturkrigDog en ting må jeg innrømme engelskmennene: De har tilbudt min Tsar hjelp til å flykte til England. Men han sa: Jeg vil bli her og dele mitt folks skjebne. Og han gjorde det. Han var lemlestet sammen med sitt folk. Og hans hustru og barn fulgte ham i hans lidelser og en redselsfull død. Skutt i en kjeller en natt av drukne, redde og bestyrtede soldater og kommissærer, som tømte magasinene av sine pistoler på et skritts avstand. Og stakk med bajonetter de unge pikebarn. Stakk dem på måfå, skyndsomt, uten å se på. Redde var de, redde for sin udåd.

sovjet-paradisetHva gjorde du da?

Du trakk på skuldrene da du leste om det ved din morgenkaffe. Revolusjon — sa du likegyldig.

Nei, det var ingen revolusjon. Det var mord. Hele den såkalte russiske revolusjon var bare mord, mord. Og Stalins trone står høyt oppe på toppen av et mektig fjell bygget av menneskeskjeletter. Der sitter han. Verdens største morder. Og du, du beundrer ham. Smigrer ham, vifter med halen. Ber om hjelp. Setter ditt håp til ham. Rekker ham din hånd.

Skam deg. Du er da et menneske.

kultur-marxist-befrielseOg nå, da også det ulykkelige russiske folk blir befridd av den tyske soldat fra sitt mareritt og sin elendighet, det vet du godt, selv om du nekter å høre om det, da ber du din Gud at Han skulle hjelpe sovjet-morderne, hjelpe dem å myrde enda flere uskyldige mennesker og kanskje til slutt drepe deg selv, din hustru og dine barn. Da håner du den tyske soldat, da teller du kakene han spiser.»

«Jeg har ikke sagt at jeg sympatiserer med Sovjet…»

«Kanskje ikke … Men du har heller ikke sagt at du forakter dem … Du setter likevel ditt håp til Sovjets seier … Er du ikke redd at du leker med ilden?»

«De allierte skulle kunne holde styr på dem … Sovjet blir svak etter kampen.»

befridd«Du må ikke glemme at seiersrus og seiersstimulans kan øke Sovjets allerede godt trenede utholdenhet. Selv om man ser bort fra verdens-revolusjonen som Sovjets mål.»

«De allierte skulle da også ha denne seiersstimulans. De kommer til å stå likt.»

«Kanskje. — Hvis en da glemmer den forskjellen mellom de allierte og Tyskland, begge som Sovjets motstandere betraktet.»

«Og den er …?»

«Tyskland har ikke kommunister eller bolsjeviker i sine rekker, som skulle ønske Sovjets seier. Men det har de allierte. Glem ikke det. Man skal regne med muligheten av en revolusjon.»

ønskedrømmen«Det er propaganda!»

«Vel … Jeg forstår at du nødig vil snakke om det … Men jeg ser at du er redd Sovjet likevel … Selv om du ikke åpent innrømmer det. Kanskje du er redd for å snakke stygt om en av dine allierte?… Du vil nødig være forræder. Dine tanker er fulle av hat til Tyskland, og i Sovjet ser du likevel en som kan gjøre det av med det.

Jeg hørte engang en ung pike si til sin kavaler da hun fikk se en plakat med en stygg bolsjevik som strakte hånden ut etter Norge: «Jeg vil mye heller det enn tyskere …»

Hun var naiv, ung … Men du?

I dag står Tyskland i en umenneskelig kamp mot dette uhyre i øst. Kamp på liv og død. Mot denne pest som forlengst har erklært krig mot hele menneskeheten, krig mot alt det gode i oss, krig mot enhver som ikke vil være med på deres blodige orgier. Krig mot all kultur, mot kristendommen, mot heimen og familien, mot sine egne barn.

trekk_luen_godt_ned_over_øreneOg hva gjør du?

Du angriper Tyskland bakfra. Du stikker det med kniv i ryggen … Du jubler når Hamburg flyr i luften, når fosfor brenner levende mennesker… Du regner ut hvor mange bomber det skal til for å drepe Berlin …

Du angriper din venn i ryggen … Du Nordens gentleman!

***

Roosevelt til Churchill: «Jeg har på følelsen av at vi har vært ham vel meget imøtekommende».

Roosevelt til Churchill:
«Jeg har på følelsen av at vi har vært ham
vel meget imøtekommende».

卐 * 卐 * 卐