Oslo-pike!

Hvorfor er du . . . ?

Kjære Oslo-pike!

Alexey_ZaitzowJeg kjenner deg nå, snart i tyve år. Jeg treffer deg overalt hvor jeg går. På gaten, på Speilen, på St. Halvard, på trikken, på premiere, på Hankøy og i Paradisbukta, på kontoret hos min advokat og i blomsterbutikkene. Overalt er du, og overalt smykker du og frisker opp alt det tilvante og hverdagslige. Den kjedelige Skøyentrikken med deg i blir en opplevelse, deilig og spennende.

Når du tar på deg din lyse drakt og nye overraskende hatt, som du endelig fikk slik som du ville, og får ditt hår i lyse, mørke, brune, røde elegante bølger om ditt friske, besnærende unge ansikt, da kommer våren til oss, og Oslo blomstrer med de nydeligste farger og blir til den skjønneste by i verden.

Du har elegante sko og nydelige strømper. Din veske, din paraply, dine hansker er strengt tilpasset din drakt. Du er flink til å kle deg, du har smak og sans for det skjønne, korrekte og dog morsomt dristige.

Tilslørte_sommerpikerOg tross dette er du ikke kokett. Du er så uventet oppriktig, så ekte. Når du danser, når du spiller tennis, soler deg etter en frisk dukkert eller i en drøm av en sid kjole sitter på premiere — så henrivende enkel, da er du naturen selv. Litt jargon, et åpent blikk, litt rouge på leppene — du er så liketil, så selvfølgelig og selvstendig, velpleid og kultivert.

Nidar reklame for läkerol 1941Du er et lykkelig, deilig barn. Alt hva du er glad i er omkring deg og tilgjengelig for deg. Du har din post, du tjener litt, går på skolen, du har ditt hjem, far og mor, snille og pene mennesker, du har din hyggelige krok hvor du kan sitte og lese din siste bok og kanskje drømme litt.

— — —

sommerpigerDen aftenen da du engang satt i din krok og skrudde på radioen og raste gjennom alle stasjonene, la du ikke da merke til den merkelige dansemusikken som kom fra Moskva? Sånne komiske, spinkle, gammeldagse plater! Syntes du ikke at det var rart å høre dem i dag? Det minnet deg kanskje om den utslitte platen som kom i vanære mellom de flotte platene du spilte sist på stranden. Husker du hvor alle lo, da du satte den på?

Tenk at de der borte i Moskva danser etter denne musikken. Hvor komiske de må se ut!

Vet du hvordan de ser ut? Har du aldri sett et billede av en sovjetpike? Har du? Så du hvilke klær hun hadde på seg? Så du hatten? Så du de store, stygge, klossete skoene? Kanskje sterke, men så håpløst uelegante. Strømper? Jeg vet ikke om hun har strømper i det hele tatt. Neppe som dine. Hun vet ikke engang at det finnes så flortynne strømper og så elegante sko. Hun aner ikke at du har den nydelige blå chiffonkjolen, som du hadde på deg sist på Bristol.

Hun er født i Sovjet. Hun er nå 23 år. Om hun er pen? Jo — kanskje, hun var det iallfall. Hun var det da hun var ung, nå ser hun gammel og slitt ut. Vet du, hun smiler aldri. Ikke hennes venninner heller. De har ikke lært å smile. De savner det heller ikke. De har ikke bruk for smil — — —

De danser sin lille sørgmodige dans der borte til de komiske, slitte, gamle platene. De har ikke stor plass å tumle sin dans på. I det skitne værelset bor seks mennesker. Hennes hjem er bare et hjørne bakom den gamle — en gang mahogny — sofaen, som er eneste privateiendommen til den svære karen med nattarbeide. Når han sover, ligger han alltid med støvler på. Han stoler ikke på naboene sine, for støvlene hans er nesten nye.

Nei-da, hun er ikke fattig, hun har jo sin post, hun tjener så meget som man pleier der borte. De er anstendige mennesker alle sammen som bor på hennes værelse. Studenten, for eksempel, som bor under spisebordet, heldig gris, har liksom sitt eget tak over hodet. Han skal gifte seg nå med henne tversover korridoren. De har stevnemøter om natten under trappen i første etasje. Han skal bli lege.

På kjøkkenet er det flere primusser, hver familie har sin. Kan du tenke deg hvor merkelig stemningen er der når alle skal lage middag? Og vasken — den henger overalt, alltid, året rundt. Sur og fuktig.

Ellers er hun så lik deg. Som du, gikk hun på skolen, svermet og drømte om framtiden. Fikk post som du. Var forelsket i sin sjef som du . . . . Men far og mor kjente hun ikke, som så mange andre barn i Sovjet. De ble drept ved siden av vuggen hennes. Man fant henne med ansiktet oversprøytet av hennes mors blod. Og det som du kaller for hjem, visste hun ikke noe om. Hun var alltid alene.

Jeg tretter deg visst med å fortelle om fremmede mennesker som du ikke kjenner. Men jeg bare tenkte at hvis du engang selv får oppleve noe lignende . . . .

Jeg håper så inderlig at du blir spart for det. Det skulle være synd å se deg i sovjetpikens klær.

— — —

Undres på om en søsters uniform ville kle deg bedre? Kunne du tåle å se blod? Tror du, at du kunne hjelpe en såret, legge din kjølige hånd på hans panne og lese stille et brev til ham fra hans elskede?

NS_ungdomsfylkning_1943

Vet du, jeg husker — under verdenskrigen, de som var hjemme laget sånne små pakker med alt mulig i, et par ullstrømper, en pakke sigaretter, litt drops, et stykke sepe og alltid et brev. De visste ikke hvem som kom til å få pakken — derfor begynte brevet alltid med: Kjære soldat.

Kjære soldat . . . . Vet du hva man mener med det? Vet du hva den alminnelige, enfoldige soldat føler når han får dette brevet lest for seg av sin kamerat som kan lese?

Du kan tro det var morsomt når det endelig kom et svar fra ham, fra den ukjente soldaten deres! Rare hjelpeløse bokstaver, skjeve linjer. Først med blekk, så resten med blyant. Flere dager og megen anstrengelse kostet det ham. Og så til slutt fullt navn. Alminnelig, så alminnelig navn. Mange heter slik. Og de følte at de liksom fikk svar fra dem alle. Fra dem der borte, fra det uhyggelige, fra fronten — — —

— — —

sommer_og_solDu er visst medlem av en av disse danse-klubbene eller kanskje de heter swing-klubber. Jeg så en gang i avisen et billede av deg sammen med dine venninner og venner, tatt på en av de festlige aftenene i klubben. Så meget morsommere dere har det enn de guttene der borte som nå . . . . Du vet godt hvem jeg mener. Du kjenner også noen av dem. Husker du — den lange fyren, med de store hendene, han som du ikke ville danse med på Bristol fordi han var så klosset og sjenert? Nettopp Arne, som vant tre game på rad mot deg, du var så sint på ham at du slo ham i hodet med racketen?

En_herre_på_nye_veier - 1942Om ham forteller dere nå mellom dansene giftige vitser og ler av ham fordi han var så naiv og meldte seg i Legionen. Du så en gang et glimt av ham i uniform på Drammensveien. Du skyndte deg over på den andre siden. Var du sjenert, eller hvorfor gjorde du det? Ville du ikke at han skulle få se emaljeflagget på kjolen din? Var du redd? Du foraktet ham jo!

oslopikeDet var hans siste aften i byen. Kanskje ville han sagt noe til deg, før han reiste. Kanskje ville han ha et lite stykke av ditt lommetørkle. Han skulle gjemme det mellom lokkene i armbåndsuret sitt. Du vet, guttene er så rare og barnslige når alvorets stund kommer.

Kanskje han så at du skrådde over gaten? Kanskje han forsto hva du mente?

sommer_sigaretterNå tenker du ikke mer på ham. I aften har du igjen møte i klubben. Så morsomt det er sammen med pene, anstendige gutter i moderne jakker à la tømt melsekk, de som går med paraplyer og ligner gentlemen! Dessuten har dere fått ny plate — «Turtelduer i måneskinn». Dere spilte den fem ganger før dere var lei av den. Så var det brus og kaker og London og morsomme nye vitser om Hamsun — og rykter! Gode, behagelige rykter. Dere satt beroliget og forhåpningsfulle. Snart, snart kommer engelskmennene og vinner krigen for dere. Dette fortalte en som har en onkel i Bergen. Og datoen vet han, når Oslo blir tatt av engelskmennene. Det er bare noen dager igjen. Noen har allerede sett dem i byen, forkledt som tyskere. Dessuten Amerika . . . . Har dere hørt at Roosevelt . . . . ?

Olaf_Gulbransson_1941— — —

Det regner utenfor. Høst. Utrolig at det kan regne så lenge. Gresset i parken er helt gjennomvått. Jorden klisset og kald. Markisene tunge som bly, imorgen må vi ta dem ned for vinteren, ellers går de bare i stykker.

Ett eller annet sted ligger Arne. Undres på om han fryser nå? Han må jo være våt tversigjennom. Kanskje står han nå ved en våt trestamme og stirrer inn i mørket. Nervøs. Det er jo hans første dag ved fronten. Første gang i hans liv. Så nær dødsens fare . . . For første gang . . . . Der borte bakom disse sorte buskene gjemmer seg det mørke, ukjente — det vonde venter og lytter i mørket. Kanskje stirrer de også, kanskje sikter de allerede på ham.

Frontkjemper_heime_i_NorgeBakom ham ligger hans kamerater og venner. Hans nye venner. Trette og utslitte. Igår ukjente mennesker. I dag venner for livet. For alltid. Hans livs første venner. Og han, Arne, som spilte tennis i sommer, gikk på kino og var forferdelig glad i sjokolade med nøtter, er nå her, i mørket, ansvarlig for deres liv — — —

blend!Det regner fremdeles. Det er blitt sent. Du må hjem . . . . Du er også litt trett og søvnig. Det er så mørkt på gaten. Er du kanskje nervøs? Er du redd mørket? . . . . Det behøver du ikke — Arne står på vakt der borte, for deg og dine venner . . . .

Blir det ikke snart slutt på krigen, på denne blendingen? Man ser jo ingenting når man kommer ut. Du snubler også utenfor døren, får vann over kalosjene dine. Nå blir strømpene våte, og det er visst det siste paret av de fine.

De_er_ansvarlig!I trikken er det mørkt. I det svake, blålige lyset ser du så blek og trett ut. Du gidder ikke speile deg, pudre nesen din. Det er så mørkt allikevel, Vemmelig at man ikke kan se hvor man skal av. Nå skjørte du for langt igjen.

Det har letnet litt når du kommer ut trikken. Mellom mørke skyer titter klare, store høststjerner fram. Dere speider forventningsfulle over himmelen. Kanskje kommer de igjen i natt? Du har ennå ikke vasket av papirstrimlene på vinduene dine. De komme.

— — —

I morgen er det søndag. Hvis det blir regn, må du sitte hjemme. Nå ja, noen kan jo stikke oppom allikevel. Det er da vel ikke alle som er reist — — — ?

Nei visst, ikke alle, søte deg.

meld_deg_inn_NSMen allikevel mange — som syntes de burde gjøre noe, som følte seg uvel ved tanken på at at de andre skal lide for deres skyld. Slik tenkte Arne da han meldte seg i Legionen.

Mange dager gikk han og grublet. Så på de tyske soldatene, så det hvite skipet på havnen. Igår kom det med sårete. Var på flere møter i N. S., lyttet oppmerksomt og tenkte. Så sine kamerater med emaljeflagg, hånlige og storsnutete. De ville ikke snakke med ham. Dumme er de, tenkte Arne, gikk hjem og skrudde på London. En søt, innsmigrende stemme fortalte at det var forræderi mot Norge å gå i Legionen mot bolsjevikene — de skal straffes, stilles for retten!

Neste morgen meldte han seg på Legionskontoret. Utenfor sto noen gutter, stille — med alvorlige ansikter. Noen snakket med hverandre, noen var i genser, noen i grå sommerdress. Arne kjente ingen av dem, men ble stående sammen med dem. Slik sto guttene stille og ventet. De har nettopp skrevet seg inn. Det var ingen som tiljublet dem, kastet blomster til dem, ikke engang deres venninner. Alene tok de sin beslutning, alene kom de og alene går de nå til dødens kamp, den største, mektigste opplevelse i en manns liv.

Den norske legions vervekontor - Karl JohanForbi gikk alle de andre, de som blir igjen. De som ikke kan og de som ikke vil og de som ler av dem og ser foraktelig på dem og mumler feigt om landsforræderi.

nasjonalsosialistSlik sto disse unge «landsforræderne» uforstående foran bråkjekke, kloke, allvitende jøssinger. I morgen skal de stå foran bolsjevikenes maskingeværer og panservogner. I morgen skal de andre fremdeles diskutere hvem som vinner krigen, fremdeles skal de som strutser gjemme sitt hode i sanden og forsikre at Sovjet utvilsomt vil redde menneskeheten og kulturen fra den sikre undergang. Pene, søte, naive mennesker, bare en times bekjentskap med de kultiverte herrer fra Sovjet kunne ha satt dem på andre tanker!

deutschland-siegt_an_allen_frontenSå reiste Arne og mange med ham. Det var ingen som vinket til ham, ingen som trykket hans hånd og sa: Takk skal du ha, Arne! Takk for at du vil beskytte meg og mine!

Hvor var du den aftenen da han reiste? Danset du kanskje i klubben? Eller ville du rett og slett ikke snakke med ham av angst for dine venninner, eller mener du også at han er en forræder?

Tyskland_seirer_paa_alle_fronter

— — —

innsats_for_NorgeEndelig kom den dagen da han skulle stå sin ildprøve. Tidlig ved daggry en grå og trist dag lå Arne sammen med kameratene sine langs den våte, glatte jernbaneskråningen. Med hodene gjemt bakom skinnene, mellom svillene og i oljete svart singel. Og ventet snart ordre til angrep.

Ordre til å reise seg opp, løpe over skinnegangen fram til den tynne skogen på den andre siden og storme de bolsjevikiske skyttergravene. Storme fram midt imot et usynlig regn av maskingeværkuler, over piggtråden, mot håndgranater . . . . Hver kule som hvislet innsmigrende forbi, kunne treffe ham, såre ham hvor som helst, drepe ham.

norwegische_lichtHan lå og ventet, så på den våte, skitne svillen. Råtne og gamle er de — tenkte han. Rart at de kunne bære de tunge togene som raste her en gang. Skinnene er helt røde av rust . . . . Snart blir det lyst. Kanskje kommer solen. Jeg får vel se den? Jeg er ikke spor redd! Det er bare hjertet som banker så sterkt, jeg synes jeg hører det i den forferdelige tordenen fra kanonene, i den fryktelige larmen, jeg har aldri hørt maken. Jeg er helt rolig, det er bare å styrte rett fram, bare rett fram — og så er det over.

Kommer ikke snart ordren? Hvorfor venter man så lenge? Jeg må reise meg opp nå, nå med en gang! Jeg klarer ikke å vente!

Hvor er min lille Oslo-pike, hva tenker hun nå, akkurat nå, når jeg ligger her, venter på det ukjente . . . . Jeg har ikke hørt fra henne siden den aftenen da jeg fortalte henne om min beslutning. Da så hun så rart på meg, jeg husker godt ansiktet hennes som så så fremmed på meg. Og det er for hennes skyld jeg er her! Jeg vil beskytte henne ! !

Stött-FrontkjempekontoretMin kjære, kjære . . . . Om jeg bare visste at du tenker på meg, om jeg bare følte din hånd på min skulder, om jeg bare hørte din stemme si til meg: — Arne, jeg forstår deg nå, jeg tror deg, jeg er med deg.

. . . . Nå kom signalet! Nå reiser alle sammen seg som én, nå løper de over skinnene, snubler, reiser seg igjen og stormer fram. Og Arne med, helt rolig! Han føler din varme hånd på skulderen sin . . . .

— — —

Skal du skrive til ham i aften?

Austrvegr

»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»

En prest.

en-god-nordmannOslo_Sporveier_billett_solkorsJeg traff en prest på trikken. Han hadde et emaljeflagg på brystet. Jeg så uvilkårlig på ham. Merkelig, syntes jeg. En prest, som tok Sovjets parti. Han så på N.S.-merket mitt og snudde seg bort — og vi tenkte hver vårt. Kanskje det var ubehagelig for ham at jeg så så oppmerksomt på ham? Men jeg måtte se hans ansikt. Om jeg bare kunne se på det hva han tenkte akkurat nå? Kanskje tenkte han at han har rett allikevel. At han står på den riktige siden. At han handler slik som hans tro på Guds rettferdighet og menneskekjær1ighet dikterer ham. Han er overbevist om at England vinner, at Sovjet vinner. At Sovjet vinner . . . .

krigsprofitørerJeg tenkte på mitt ulykkelige lemlestede land, som forblør nå igjen forgjeves, Gud vet for hvilken gang.

Undres på om han ville bli ubehagelig berørt hvis han visste at det var en russer som sto ved siden av ham? Skulle jeg snakke til ham? Spørre ham om han visste alt om disse menneskene, hvis parti han tar så frimodig?

Nei, han vil sikkert ikke høre på meg. Han avskyr meg kanskje allerede — hater.

Jeg kom plutselig til å tenke på den russiske presten som bolsjevikene sprettet opp maven på, bandt tarmene hans til en trestamme og tvang ham til å løpe rundt denne til han segnet.

Vinnitsa, mass grave for UkraniansHan ville sikkert ikke tro meg, hvis jeg fortalte ham om dette. Men om han selv var der og så alt dette, ville han da fremdeles velsigne Sovjet? Hvis han selv så alle de ødelagte, tilsvinete kirkene, Guds navn bespottet og fordrevet ut av menneskehjertene med bajonetter, prester og nonner lemlestet med bestialsk kaldblodighet. Ville han da fremdeles rekke sin hånd til Sovjet?

Nei, det tror jeg ikke! Det er bare fordi han ikke vet det, han kjenner det ikke, han har ikke sett. Han kan vanskelig forestille seg all denne redsel. — Dessuten tror han ikke på alle disse ryktene, disse fotografiene av skammyrdete mennesker. Propaganda! Kanskje de også er av papp! Det er løgn, dette med myrderiene og grusomhetene der borte. Bare påstand. Menneskene kan ikke drives så langt ned at de blir til dyr. Dessuten har vi aldri lest i avisene om disse angivelige henrettelsene «en gros» der borte.

Å nei, dette sto nok ikke i våre aviser. Tvertimot. Det var jo slikt et interessant eksperiment, dette med sovjetstyret. Kanskje var det til og med noe godt i det. Et land som bygger på nytt. Revolusjon. Det er jo rimelig at det blir ofret blod. Vi må forstå dette.

Niemals!Og vi forsto det så utmerket, vi har kanskje respektert det også litt, hjulpet til litte grand. Jo da, vi hadde til og med dannet et slags kulturcentrum her i Oslo omkring madame Kollontay.

Det var et lite, men meget utsøkt og ettertraktet selskap, hvor man snakket pent om kunst, teater, politikk og slett ikke spiste med kniven! Madame Kollontay hadde dessuten god smak, man snakket om hennes klær og hennes kultur, men man snakket ikke om den brennende sigaretten som hun stakk i et skuddsår på en hvit offiser en gang, et skudd som var fra hennes egen revolver! Det var ikke så farlig forresten. Hans hender var bundet på ryggen.

Madame Kollontai og hennes "matros" Pavel Dybenko i 1917.

Madame Kollontay og hennes «matros» Pavel Duibenko.

Heller ikke snakket man i hennes hyggelige selskap om hennes mann, den såkalte «matros» Duibenko som ledet henrettelser av marineoffiserer ved Sortehavet med hele sin jødiske fantasi og smak. Han skjøt dem ikke, heller ikke halshugget han dem, men kastet dem i sjøen med lodder bundet til deres Løfter. En dykker som en gang senere var der nede, kom opp og snakket om at de sto levende på bunnen og viftet med hendene og smilte til ham. Han hørte tydelig at de ropte til ham — hils fra oss, hils hjem. Stakkars dykker, hans forstand er blitt igjen der nede.

Vi selv var jo med på selskapsreiser i Sovjet, og vi så fantastisk mye godt, deilige teatre og fabrikker, vi spiste godt og det var ganske rene bordduker, og vi har oppriktig talt ikke sett ett eneste lik! Tøv dette med lik på gaten. Vi så naturligvis ikke alle gater, men vi kunne jo tenke oss at det ikke var noe lik noe sted. Man smilte av oss der borte, da vi spurte om det!

Dessuten er det så lenge siden, dette med revolusjon der borte. Man hadde det så fryktelig under zaren, bøndene eide ikke noe og studentene ble sendt til Sibirien. Grusomme tilstander. Det var ikke rart at folket reiste seg imot. Det er nok så at russerne er barbarer, men mennesker er de allikevel, med sjel og hjerte.

Russian people, Stalin orders you to die in order to save JewJa, kjære prest, det er riktig, sjel og hjerte hadde de, men alt dette er borte. Bare kroppen er igjen. Uten sjel og uten hjerte.

Det sørget Lenin, Trotsky og Stalin for. Det var det første de berøvet det russiske folket, og på millioner av disse kropper uten sjel bygget de sin blodige makt.

Det er disse sjelløse kroppene som er blitt de slueste mordere man noensinne trodde var mulig. Og nettopp disse morderne hadde Lenin bruk for, og nettopp dette var det frykteligste våpen menneskeheten har sett.

Og han visste å bruke det, og brukte det godt.

Med dette forferdelige våpen i hånden laget Lenin det mest gigantiske blodbad historien kjenner — og seiret over Russland.

barnedrapVet presten hvor meget menneskeblod som er oppsuget av den russiske jord i disse 24 år? Kjenner han ikke blodstanken som kommer fra Sovjet, fra menneskeparadiset? Eller kanskje det er for stor avstand herfra til Sovjet? Hvor få kilometer skulle det egentlig være til et ulykkelig menneske for at vi skulle bli berørt av hans skjebne? Eller blir vi det bare når ser vi ser blodet sive ut av kroppen hans? Presten visste ikke at jeg spurte ham om det, og jeg visste ikke hva han ville svare. Kanskje ville han svare at det bare er løgn!

Bare løgn. Jeg skulle ønske at det var slik. At all den ulykke som skjedde i Russland bare var løgn og at alle disse millioner halshuggete, lemlestete lik levet fremdeles og at jorden ikke var rød av deres blod.

Men jeg vet, mange vet, men ikke alle dessverre, at det nok er sant! Og de myrdete kan ikke bli kalt til live igjen, tross himmelen fremdeles er blå og vi får lov å leve vårt eget liv med våre selvfølgelige gleder og sorger. Skulle bare mangle! Vi står jo i whisky-kø. Vi skal også leve i morgen. Presten også. Men de der borte er ferdige for bestandig . . . .

De er til og med råtnet opp før de er gravet ned. De lå døende på gaten, alminnelig gate, i støvet, mellom sigarettstumper og brukte trikkebilletter. Kanskje jeg kjenner noen av dem, kanskje de er mine nære.

Aftenposten_24.juli_1941Vi vil så nødig tenke på det, det er så vondt å snakke om det, å høre om det. Meget lettere er det, rett og slett ikke å tro det.

Dessuten er alt dette vonde så langt borte fra oss. Alle disse stakkarne. Men prestens far, hans mor og søster og hustru — de er nære. Dem kan det ikke tilstøte noe galt. Men hvis . . . . A nei. Dette er jo umulig. Tøv! Vi er da kultiverte mennesker, vi skal da ikke sprette opp mavene på hverandre. Tøv og propaganda!

Nei, vi skal kanskje ikke gjøre det, men de andre, de fra Sovjet — hvis de får makten . . . . Tror presten at vi blir behandlet annerledes? Og hvorfor?

Kanskje fordi vi er bedre, fordi vi barberer oss hver dag og er høflige mot hverandre, og våre elskede går med morsomme hatter og pryder Karl Johan om våren? Og vi har det så fredelig, så hverdagslig, så alminnelig?

Men jeg tviler på at det hjelper!

holocaustsenteretRusserinnene gikk også en gang med morsomme, pene hatter, og Nevsky-stredet var slett ikke stygt om våren. De tok også artium, og var uartige, deilige unge mennesker. Men siden lå deres stinkende lik i rennesteiner og bakgårder ved siden av søppelkassene, allikevel. Hva det var gjort med dem, vet bare Gud og de selv, kanskje.

Tenk om presten virkelig visste alt dette! Ville han ikke da i det minste snu ryggen til dem han nå viser sin sympati?

Anslaget mot Europa, Fritz ReipertSkam at jeg tviler på det! Selvfølgelig skal han gjøre det, han er jo menneske og prest! Jeg så nesten glad på ham og ville gjerne trykke hans hånd. Han er jo menneske, og alt dette her er bare en bagatell, det er bare fordi han ikke vet alt. — Tenkte jeg.

Han så bort fremdeles, nå ser han meg ikke, jeg er ikke noe for ham, han har dømt meg og er ferdig med det.

Men jeg vet noe om ham, jeg vet noe som kan vende hans ansikt den andre veien.

Skal jeg fortelle ham det? Jeg må visst skynde meg, han kan gå av trikken hvert øyeblikk. Jo, der gikk han av.

Vi_vinnerJeg må bekjenne at jeg følte meg lettet. Men jeg kunne jo godt springe etter ham og ta ham i armen og fortelle alt sammen. Nei, hva ville han tro om meg? Det var jo mennesker på gaten. Der sto én jeg kjente, på fortauet lå gamle trikkebilletter, i vinduet skrek en falmet margarinreklame, der gikk en Oslopike, en søt lys en med merkelig hatt, smart heter det visst, og sykkelen til en visergutt lå i rennesteinen med vridd forhjul. Alt var så alminnelig, som igår, som i morgen. Man snakker da ikke til fremmede på gaten!

Trikken kjørte videre, og da først angret jeg at jeg ikke snakket til ham. Der gikk det jo en mann over isen! Jeg visste at den ikke kunne bære ham, og jeg ropte ikke varsko!

***

til_vern_om_folk_og_land

卐 * 卐 * 卐