Frontbrev

legionsmerke

Hele «Viken»-bataljonen i live
Aftenposten 2. september 1941

Walter Fyrst

Walter Fyrst

(NTB.) Som man vil huske reiste første bataljon av Den norske Legion den 30. juli med båt til en øvelsesplass i Tyskland for spesialutdannelse i de nyeste våpen. Sist fredag aften sendte Oslo kringkaster i 1½ time muntlige hilsener fra legionærene i Viken bataljon.

Norsk Telegrambyrås medarbeider har oppsøkt kaptein i Den norske Legions opplysningskompani, Walter Fyrst, som er hjemme på noen dagers tjenestereise.

– Var det noen bestemt foranledning til at disse radiohilsener ble tatt opp nettopp nå?

tenk_dig_om– Ja, det skal være visst, svarer han med ettertrykk. De ansvarsløse folkene som står bak den norske sendingen fra London-kringkasteren er den direkte foranledning. Flere ganger har de meddelt at Viken-bataljonen forlengst er ved fronten og allerede har hatt store tap. Hensikten er jo åpenbar. De vil prøve å svekke tilslutningen til Den norske Legion ved å gi inntrykk av at dens soldater får altfor kort militærutdannelse. Folkene i London tar ikke noe hensyn til de tusener av norske hjem som har sine kjære i legionen. De ønsker å skade – og så lyver de ivei som vanlig. Legionens første bataljon hadde jo forlatt Norge for fire uker siden. De var langt borte fra hjemmene, så her var en mulighet for å lyve og bli trodd.

– Men det har jo stått meddelelser i avisene om nordmenn som er falt ved fronten.

– Det er soldater i Waffen-SS som alt har gjennomgått en grundig militær utdannelse. Blant dem som er kommet til fronten er fallprosenten meget liten, og det er mange av de norske guttene i Waffen-SS som fremdeles ligger i øvelsesleir. Hva Den norske Legion angår er det ennå ingen som har vært ved fronten og det blir en tid før 1. bataljon kommer dit. Vi får en meget grundig utdannelse før vi kommer i ilden fordi slagkraften blir større og fallprosenten mindre jo bedre utdannelsen er. Da det ble meddelt guttene i bataljon Viken at London hadde fortalt om store tap reagerte noen med en latter, men andre ble meget alvorlige ved tanken på dem hjemme som nå altfor tidlig skulle nære bekymring for sine kjære i legionen.

– De hadde jo med disse radiohilsener til Norge?

– Ja, de ble tatt opp på grammofonplater i leiren søndag 24. august. Mannskapene stilte kompanivis og gikk en etter en forbi mikrofonen hvor de talte inn sin hilsen til hjemmet. Hver mann måtte begrense seg til høyst 12 ord. Til opptaket benyttet vi en feltmessig utstyrt radiobil under ledelse av løytnant i opplysningskompaniet Tor Hasle. Fra øvelsesleiren reiste jeg med tog til Berlin og fly til Oslo.

– Hvordan var det å fly den strekningen nå i krigstid?

– Det var like fredelig og greit som før. Hele turen tok fem timer iberegnet en times mellomlanding i København. Jeg har forøvrig under hele mitt opphold i Tyskland bare opplevd to timers flyalarm, men det kom ingen fly.

– Hvordan er stemningen i Viken bataljon?

Legionens første sjef, Legion-Sturmbannführer Jørgen Bakke, Fallingbostel 1941.

Sturmbannführer Jørgen Bakke, Fallingbostel 1941.

– Det vil De få best inntrykk av ved å høre guttenes egne uttalelser i radio. Hilsenene blir gjentatt onsdag 3. september kl. 20-21:30 over Bergen, Stavanger, Kristiansand og Fredrikstad radio. (I Oslo blir det anledning for dem som har en slektning i Viken bataljon, men som ikke selv har radio, til gratis å få høre sendingen gjennom høyttaler i møtesalen i Stortingsgaten 20). Det er vilje og alvor over bataljon Viken. Det skyldes ikke minst bataljonens sjef, Major Bakke, som med sin kloke ledelse og mandige holdning er et godt eksempel for soldatene. De er naturligvis utålmodige etter å få komme til fronten, men major Bakke kjenner sitt ansvar og slipper ikke bataljonen frem før den er tilstrekkelig øvet. Guttene vet hva de går til, men de vet også hvorfor de gjør det. De har meldt seg til Den norske Legion for å være med å hindre at våre barn skal bli slaver under asiatiske bolsjeviker, og for å bidra til å skaffe Norge en verdig plass i det nye Europa.

V for Viktoria 1941

– – –

På vei til fronten ved det Asovske hav
Første reisebrev fra Walter Fyrst
Aftenposten 29. oktober 1941

Den norske Legions mannskaper ligger ennå i treningsleirer hjemme og i Tyskland for å få en grundig militær utdannelse før de møter krigens alvor ved fronten. Legionens ansvarshavende vil at de norske soldater skal være om mulig like godt forberedt som sine utenlandske våpenbrødre før de får ilddåpen. Og våre gutter har meget å innhente. Nå merker vi for annen gang på kort tid følgene av at det norske folk har funnet seg i at landets myndigheter i årtier unnlot å bevilge det nødvendige til våpenøvelser og utrustning fordi de satte det øyeblikkelige materielle velvære høyere enn vernet av stammens liv. Store deler av vår ungdom har overhodet ikke holdt et gevær i hånden.

Under en manøver i Tyskland fikk jeg tilbud om å bli med til Krimfronten hvor kampene var i full gang. Den norske Legion skal som bekjent til den nordlige front. Krim og Svartehavet hører til de steder på jorden som tidligere har ligget langt utenom allfarveien for oss her nord. Dette var altså en sjelden anledning og jeg slo til.

Feind_hort_mitRiktignok hadde overkommandoens siste melding opplyst at de tyske troppene ennå stod langt vestenfor Krim, men da jeg nevnte dette fortalte man at overkommandoens meldinger som regel er et par dager gamle. «Vi har jo ingen interesse av å holde fienden underrettet om hvor langt vi virkelig er kommet».

Etter avskjed med misunnelige kamerater, som ennå har minst en måneds utdannelse foran seg før de slipper til, gikk jeg til ro i en av de mange sovevogner på toget til Øst-Preussen. Det var fylt av vanlige passasjerer og militære som vendte tilbake til fronten. I Königsberg står bilen jeg skal være med i. Det er en 2½ tonns firehjulsdrevet militær terrengvogn som nettopp er kommet tilbake fra traktene om Leningrad. I bilen sitter kaptein, eller som det heter i Waffen-SS «Hauptsturmführer», Gunter d’Alquen, som i fredstid er redaktør av «Das Schwarze Korps», og to underoffiserer. Vi er utstyrt med soveposer og tepper for overnatting, proviant, ammunisjon og våpen, deriblant et erobret russisk gasstrykksgevær, og starter tidlig om morgenen med kurs sydover.

Spøkefuglen Gunter d'Alquen med et lurt smil om munnen og glimt i øyet.

Spøkefuglen Gunter d’Alquen med et lurt smil om munnen og glimt i øyet.

Det første vi merker av krigen er franske krigsfanger som arbeider på en øst-prøyssisk bondegård. En enslig tysk soldat går vakt over 28 fanger. Nær den tysk-polske grense ligger en stor fangeleier med russere. De bor i selvlagde jordhytter, noe som ikke kan virke uvant for dem etter det jeg senere har sett. På broen over grenseelven ved Johannisburg står en tysk vaktpost. Det tidligere polske område på den andre siden hører til det som russerne tok under det polske felttoget, og derfor bærer det også tydelig preg av de siste måneders begivenheter. 150 meter bak grensebroen ligger et murhus som ble brukt av den russiske grensevakt ved krigens utbrudd. Veggen som vender mot den tyske siden har nå et kjempestort hull etter en granat som antagelig var det første varsel på dette sted av fronten om at Tyskland også denne gang kom sine motstandere i forkjøpet. På en høyde bortenfor murhuset ligger den første russiske bunker.

Ettersom vi kjører innover det tidligere polske område ligger det tett i tett med russiske bunkers mange kilometer innover og så langt øyet rekker til begge sider. Jeg spør hva årsaken er til at mange av den innfødte befolkning stanser i veikanten og tar luen av når vår bil passerer. Etter Polen-krigen og like til nylig har det vært en bestemmelse som gjaldt for alle polakker at de skulle ta luen av for tyske offiserer, svares det. Det er tydelig at ikke alle her ute på landet kjenner til denne forordnings opphevelse. Jeg spurte ikke hvorfor denne bestemmelse hadde vært innført, men mintes forholdene under de alliertes besettelse av Ruhr-området etter verdenskrigen. Da måtte alle tyske borgere gå fra fortauet og ut i gaten for å gi plass når franske offiserer kom gående.

Den første polske byen vi kommer til, Lomschla, er omgitt av et festningsanlegg som får en til å tenke på den kinesiske mur. Byens sentrum ligger i ruiner, men enda står bl.a. noen store nye russiske GPU-kaserner med sovjetstjernen murt inn i fasaden.

Det er også en annen stjerne å se, nemlig Davidstjernen. Den må bæres på et gult bånd om armen av alle polske jøder og av dem er det mange. De fleste er beskjeftiget med oppryddingsarbeider etter krigen. Også i Tyskland må jødene nå bære et synlig tegn, og alle er forbauset over å konstatere at i Berlin f.eks. kan man ikke gå et kvartal uten å møte minst en, som regel mange jøder.

Den tunge militærvognen farer som en veddeløpsbil over de polske landeveier. Vi passerer Warszawa, som enda bærer tydelige spor etter kampene høsten 1939, og fortsetter sydover gjennom det tidligere polske Ukrainas endeløse åkrer. Soldatgraver med trekors og stålhjelmer minner om at disse sletter har sett to hårde kriger i løpet av de siste 25 år. Mot den vide horisonten tegner landskapet svake buer, som lange dønninger på det åpne hav. Hist og her møter vi en enslig seiler av et landsens hus. Oftest ligger det flere hus sammen som i en konvoi. Det er også forståelig at landsbefolkningen har søkt gjensidig støtte mot utryggheter i dette øde, men en ting kunne de ikke verge seg mot: de polske storgodseiere og adelsmenn. Her var det, som i tsartiden, en avgrunn mellom folket og overklassen.

Margrethe_Parm_KFUK-leder

Margrethe Parm

For tre år siden hørte jeg et foredrag av den tidligere leder for de norske KFUK-speidere, Margrethe Parm, hvor hun bl.a. skildret de grenseløst fattigslige kår den polske landsbybefolkningen levde under. Nå har jeg selv hatt anledning til å se – og lukte – at hun ikke overdrev. Og jeg har sett de eventyrlige slott, ofte med flere hundre værelser, som den polske adelen bodde i på folkets bekostning like til krigen for to år siden.

Men fattigdommen og elendigheten blant folket i Polen var allikevel ingenting mot det jeg allerede den følgende dag får se og høre i «Arbeidernes og bøndenes Paradis» – Sovjet-Russland. Vi overnatter i en polsk by hvor jeg har en meget interessant samtale med en fremtredende tysker, en samtale jeg skal komme tilbake til i et senere brev fordi en riktig vurdering av den forutsetter kjennskap til ting jeg etterhvert skal omtale.

Neste morgen tar vi østlig kurs og kommer til den siste tysk-russiske grense, også her markert av en elv. I motsetning til der vi passerte grensen ved Øst-Preussen, er broen her sprengt av russerne ved krigsutbruddet. En ny enkel, men solid trebro er kommet istedet og er ifølge navneskiltet oppkalt etter Oberfeldwebel Hausmann som falt under kampene om dette brohodet. At det har gått varmt for seg kan man tydelig se på den andre siden av broen. Der fortsetter kjørebanen som en hulvei gjennom en sandhøyde og på baksiden av toppen av denne er det en regulær russisk festning. Dessuten er veikanten på begge sider brodert med et mylder av små badekarlignende enkeltmanns skyttergraver. Russerne er enestående dyktige til å grave seg ned eller skjule seg i terrenget og disse badekarene langs veikanten er et typisk ledd i deres taktikk.

Kommet gjennom passet ser vi først noen soldatgraver like foran oss i svingen, dernest de første ødelagte russiske kanoner, panserbiler og annet rullende materiell. I det vi kommer helt ut på sletten åpner det seg et mylder av ødelagt russisk krigsmateriell i så store mengder over et så stort areal at alle Europas bilopphuggingsverksteder under normale forhold sammenlagt neppe vil kunne fylle en tilsvarende lagerplass. Det er som å kjøre gjennom en krigsmaskinenes kirkegård, man får et inntrykk av hva det menes med uttrykket «materialslag» og man får en anelse om dimensjonene i denne kamp mellom to raser og to livssyn.

ns-propaganda 1941

– – –

I arbeidernes og bøndenes paradis
Aftenposten 10. november 1941

(Nord-Ukraina) Det begynner å skumre idet vi forlater Berditjev, og et stykke ut på landet stanser bilen ved en husklynge. Vi går hver til vår kant for å søke etter et brukbart nattekvarter i et av de små husene som ligger på hver side av veien. Jeg kommer inn i en liten stue hvor det sitter en uniformert tysk jernbanemann og spiser sammen med den ukrainske familien som tar vennlig imot meg. Da rommet er stort nok til at vi fire reisekamerater kan få plass til å køye på gulvet, og stuen virker ren i sitt sparsomme utstyr, roper jeg på de andre at her er brukbart; for jeg har lyst til å snakke med denne jernbanemannen som bor her ute på vidden alene i fiendeland.

Bilen blir kjørt opp til husveggen mens vi tar soveposene og litt mat inn. Jeg kommer i snakk med jernbanemannen og han forteller at han har fått i oppdrag å sette i stand et pumpeverk som har forsynt to større jernbanestasjoner med vann. Da russerne måtte trekke seg tilbake satte de fyr på pumpeverket og la dynamitt under kjelene. Vi ber om å få se anlegget, og han tar med en lykt for å følge oss bort. Hele taket er svidd av, men murveggene står. Det er to store dampkjeler som begge har fått svære bulker etter sprengladningene, men de er ikke gått i stykker. Hans oppgave er å legge tak på huset og rette ut bulkene på kjelene så de kan komme i gang igjen. Her er smått med vann i omegnen og det gjelder derfor å få anlegget i drift så snart som mulig for at lokomotivene skal kunne fylle på de nærliggende stasjonene.

– Men De kan da ikke klare dette arbeidet alene, sier jeg.

– Nei, jeg har en arbeidsstokk på 10 ukrainere som jeg leder. De får god betaling og er meget tilfreds, svarer han. Mannen jeg bor hos var maskinist på pumpeverket tidligere og den jobben beholder han når det kommer i gang igjen.

Vi går tilbake til familien, hvor vi skal overnatte, og den tyske jernbanemannen fungerer som tolk. På spørsmål om hvor han har lært å snakke ukrainsk, forteller han at det er tredje gang han er i Russland. Han er jerndreier og smed fra Hessen. Første gang dro han hit i 1910. Men da verdenskrigen brøt ut ble han som tysker internert ved Arkhangelsk fra 1914 til 1917. Da lykkes det ham å komme helskinnet tilbake til Tyskland. Annen gang han kom hit var i 1928. Jeg spør ikke hvordan hans politiske oppfatning var den gang, men han må nok ha vært nokså rød, når han dro tilbake til Sovjet etter å ha vært der én gang.

– Hvorfor reiste De til Russland annen gang?

Jeg var arbeidsløs, og det var ikke moro å gå hjemme og stemple uke etter uke uten å få noe arbeid, svarer han. Derfor dro jeg tilbake til Russland, og til å begynne med hadde jeg det ganske bra her, jeg var jo spesialist og ble arbeidsformann. Men i 1933 ble det fryktelig for oss alle. Da var det hungersnød og folk falt døde om av sult. Etter at Hitler kom til makten ble det dessuten meget vanskelig å være tysker her i Sovjet-Russland. Jeg arbeidet på en maskinfabrikk i Charkov, som beskjeftiget ca. 25.000 mann, hvorav 100 tyskere. Vi ble overvåket av GPU dag og natt og følte oss aldri trygge.

I 1935 ble nesten alle tyskere arrestert. Jeg satt fengslet i 18 måneder, men etterhvert lykkes det vår konsul å få de fleste av oss fri og jeg kom hjem til Tyskland. Hadde ikke våre myndigheter grepet inn var nok ingen av oss kommet levende fra det. Jeg hadde mitt pass i orden. Men mange tyske kommunister, som flyktet til Russland da Hitler kom til makten, var ikke så heldige. Da de så hvordan det virkelig var her for alminnelige arbeidere gråt mange av dem som barn og sa til meg at jeg hadde det godt som hadde mitt tyske pass så jeg kunne komme hjem igjen. Vi kommer aldri hjem, sa de. Da jeg kom tilbake til Tyskland i 1937 og traff tidligere kommunister, fortalte jeg hvordan det virkelig var i Russland, men de ville ikke tro meg.

– Var det så ille her da?

– Se på mannen her, svarer jernbanefunksjonæren, og peker på vår vert, han var maskinist på dette pumpeverket, men tjente ikke så meget at han kunne kle hverken seg selv eller familien ordentlig. De kan jo tenke Dem hvordan det måtte bli når han fikk 150 rubler måneden, en gjennomsnitts-arbeiderlønning her, og 1 par sko kostet 250 til 300 rubler. En dress kostet 700 rubler, et kilo brød 1 rubel og kjøtt 15 rubler pr. kg. Resultatet var også at alminnelige arbeidere aldri hadde råd til å spise kjøtt. De levde stort sett på agurker, tomater, kål og annet som de kunne få noenlunde rimelig.

Jeg ser meg om i stuen. Selv et fantefølge i Norge ville føle seg beskjemmet over å være så dårlig kledd som denne maskinistfamilien. Ingen av dem har sko eller støvler, de er til dels barbent, dels har de filler om føttene, de er skinnmagre på kroppen, og klærne ser ut som de er rene filletepper. Men de er rene og ser velstelte ut og barna er søte. Det viser seg at maskinisten ikke er mere enn 46 år til tross for at han ser ut som nærmere 70, så mager og furet er han, forpint og hundset. Enkelte av de beretninger fra Sovjet-Russland som stod hjemme i de norske avisene før i tiden virket overdrevne. Blant annet husker jeg en reiseskildring fra Russland av journalist Barlaup i Tidens Tegn, hvor han fortalte om hvor dårlig fottøy folket der hadde og nevnte at et par ganske alminnelige brune sko han hadde på vakte sånn oppsikt i Leningrad at han følte seg ille berørt. Men etter det jeg hittil har sett av Russland, forstår jeg at selv de verste skildringer ikke var usannsynlige.

– Dette skulle jo være arbeidernes og bøndenes paradis, sier jeg, hvorfor fant folket seg da i å bli utbyttet på denne måten?

– Det er lett for Dem å spørre sånn. Men hvis noen beklaget seg det aller minste ble de uten videre sent til Sibir eller til arbeid på Stalin-kanalen. Og folk visste hva det ville si. Til Sibir puttet GPU godsvognene stappfulle med mennesker og gav dem ikke mat på veien, så når toget kom frem var ofte halvparten døde av sult.

– Var det ingen som prøvde å gjøre motstand mot denne terroren?

– Å ja, det hendte nok. Men de ble øyeblikkelige skutt uten videre. Folket her var helt underkuet og forpint. Enhver som gjorde det aller minste forsøk på opposisjon ble nådeløst utryddet. De eneste som hadde det godt var partifolkene og de bestod særlig av jøder og grusiniere

– Grusiniero?

– Ja, Stalin er fra Grusien, eller Georgia som det også kalles.

Jeg spør jernbanemannen hvordan befolkningen her er innstilt overfor tyskerne.

– De fleste mannfolk her omkring er jo frigitte krigsfanger, og jeg har snakket med mange av dem, svarer han. De russiske kommissærer hadde fortalt dem at hvis de falt levende i tyskernes klør ville de få stukket øynene ut, tungen skåret av og så bli drept. Da våre soldater nærmet seg Berditjev tok jødene alle bilene som var i byen og flyktet under GPUs beskyttelse mens de lot arbeidernes og bøndenes familier bli igjen. Om de ikke var elsket før så ble de det jo ikke mer etter det. Ukrainerne hilser oss som befriere og tar imot oss med åpne armer.

Tyske soldater hilses på sin vei inn i Ukraina.

Tyske soldater hilses på sin vei inn i Ukraina.

– – –

En aften i GPU-kommissærens villa
Adresseavisen 19. november 1941

Hver dag bringer oss et kjempeskritt nærmere fronten. Bilen sluker hundre kilometer av disse snorrette, hardstampede leireveiene over endeløse russiske sletter. De stadige minner om krigen i form av ødelagte panservogner, sønderskutte hus, arbeidende krigsfanger, biltransportkolonner og marsjerende tropper gjør ikke lenger noe særlig inntrykk.

Vi har forlatt hovedtrafikkåren vest-øst og kjører på lite beferdede snarveier sydover mot Svartehavet. Omsider kommer vi henimot kvelden til en etter russiske forhold middels stor landsby. Vi befinner oss på torvet. Her, som i alle russiske byer, står det en brunmalt talertribune av tre midt på den sentrale plassen. Ved siden av talerstolen står sokkelen til det obligate Stalinmonument. Og her, som overalt, ligger de ynkelige rester av forgylte gipsfigurer knust på bakken som et synlig tegn på at hans makt er ute. Det er ikke bare de tyske soldater som tilintetgjør monumentene av Stalin og Lenin. Like ofte kaster befolkningen seg med vellyst over disse symboler på et styre som gjorde livet uutholdelig for de små i samfunnet. Vi passerer en gruppe sørgelig laset kledde mannspersoner og føler deres nysgjerrige blikk festet på oss mens vi går inn av grinden til kommandantens villa. Ja, nå befinner De Dem i GPU-kommissærens tidligere residens, sier vår vert. I dette kontoret er mange hundre skjebner beseglet.

Jeg tar plass ved kommissærens store skrivebord som er dekket med grønt klede og opplyst av en moderne arbeidslampe. Midt på bordet står GPU-kommissærens skriveoppsats i messing prydet av en sovjetstjerne og med hans tykke penneskaft som sikkert har undertegnet mang en dødsdom. Jeg skriver dette reisebrevet halvt lyttende til hva den tyske kommandanten forteller. Landsbyen hadde omtrent 4.000 innbyggere og 2/3 av dem bor her nå, mens resten enten er flyktet før tyskerne kom eller ble ført bort med makt av bolsjevikene, alt etter deres politiske innstilling. Nesten hele den gjenværende befolkning arbeider på markene omkring byen.

I dette huset bor det 5 tyske spesialoffiserer, alle odelsbønder fra Westfalen, sendt hit for å organisere landbruket i det meget store omliggende distrikt. De har bodd her i 6 uker og er de eneste soldater i mils omkrets.

– Dere holder jo ikke vakt her. Kan dere ikke risikere å bli plaffet ned med deres eget krigsbytte? spør jeg kommandanten.

– Nei, etter at de kommunistiske partimedlemmer er satt fast er det ingen fare, svarer han. Bortsett fra en vi måtte drive jakt på ute i åkrene, fordi han forsøkte å rømme, har alt foreløpt fredelig her i de siste 6 ukene. Befolkningen er meget redd bolsjevikene og lykkelig over å være kvitt dem. De terroriserte dem. Helt fra den første stund har innbyggerne selv kommet til oss og anmeldt alle de representanter for det kommunistiske styre som vi ikke hadde fått tak i. En slo de selv i ihjel. Det er ikke så rart når man tenker på alt de har gjennomgått.

Bondepartiet_plakat_1939Bøndene er f.eks ofte blitt pisket. Samtalen kommer naturlig nok inn på landbruket. Våre verter forteller at jorden her omkring viser seg å være meget bedre enn den aller beste jord i Tyskland. Planen er at tyske bønder, som sitter med lite eller dårlig jord, etter hvert skal flytte hit og få seg tildelt mer og bedre jord som før har tilhørt den russiske stat, på samme måte som de ukrainske bønder vil få seg tildelt statsjord. Med den store mengde menneskelig arbeidskraft som forefinnes her og med germanernes energi og organisasjonsevne vil Ukraina, som tidligere vært kalt Europas kornkammer, i enda høyere grad kunne gjøre det Europeiske forbund av germanske folk uavhengig av oversjøiske tilførsler.

– – –

Fremme ved fronten
Aftenposten 28. november 1941

(Ukraina) Det virker nedslående at den første føling vi får med fronten er tyske tropper som går tilbake. Vi er nå innenfor Leibstandartes område og følger de lokale retningsskilt med «KB», som fører til Kreigsberichterne. Stemningen er trykket og etter å ha hilst på befalet går vi i kvarter for natten sammen med troppen. Alle bilene kjøres tett opp til de små landsbyhusene og dekkes helt med halm, som ukrainerne lagrer i kjempestore såter til brenne for vinteren, eller de kjøres inn under trær for å skjules for fiendtlige flyvere.

Polikarpov-I-16Den følgende dag tilbringer vi avventende i og omkring den husklyngen hvor troppen har sine biler. Det forlyder at det er utgått ordre til de forreste avdelinger om at retretten skal innstilles og vi venter spent på hva som nå vil skje. Av og til har vi besøk av russiske «Ratas», jagerfly, som beskyter oss med mitraljøser og kaster ut håndbomber som skal ha form som diskos. Rata’ene har mitraljøsene foran så vi behøver bare å gå i skuddekning når de kommer rett mot oss. Vi beskyter dem «fra alle rør», som det heter, ikke bare med Flak og MG, men også med gevær. Flyverne kan se munningsilden på bakken og sånn geværild skal, etter tyske flyveres utsagn, være omtrent den verste plagen; for man vet aldri hvor de mange tilfeldige, uregelmessige skudd kommer og kan derfor ikke unnvike dem på annen måte enn ved å fjerne seg godt unna. Tyskernes jagere, «Mes» som man kaller Messerschmitt’ene, kommer nesten hver gang på pletten og forfølger russerne. Vi opplever flere luftkamper og alle arter seg som forfølgelse av og forsvar fra bolsjevikene. I løpet av dagen ser vi 3 russiske fly styrte brennende til jorden, en bomber og to Ratas.

leibstandarte-ssUt på ettermiddagen følger jeg Hauptsturmführer d’Alquen til divisjonsstaben for å bli forestilt for generalen. Sepp Dietrich, Leibstandartes sjef siden den ble grunnlagt, har sitt stabskvarter i en stor omnibus med bord fulle av kart. Generalen er en utpreget soldatertype med et barket, kraftig og viljesterkt ansikt. Han er frontkjemper fra verdenskrigen og bærer ridderkorset om halsen. Hans offiserer og soldater forguder ham og et ord fra «den gamle» er lov for dem alle. Mens vi sitter i bussen kommer det stadig ordonnanser inn med nye meldinger og generalen, eller Obergruppenführer som hans SS-tittel lyder, rådfører seg med sine stabsoffiserer; alle forholdsvis unge menn. «SS-Leibstandarte Adolf Hitler» er den første Waffen-SS formasjon og har et usedvanlig utsøkt menneskemateriell. Man stilte de aller høyeste krav til disse fagsoldater ved rekruttering, og som regel ble høyst 3-4 godtatt av 100 mann som søkte. Alle måtte være over en viss høyde og kjernesunne. Ingen ble godtatt som f.eks hadde mer enn 2 plomber i tennene. Det er regnet for en stor ære å være i «L.A.H.» og dens soldater kalles populært for «Die langen Kerls» i likhet med Fredrik den stores grenaderer.

Generalen viser oss stillingen på sitt store oversiktskart og vi får nå forklaringen på hvorfor det i går ble gitt ordre til retrett. Bolsjevikene har gravd en 80 kilometer lang pansergrav, dyp og bred, der hvor de ikke kan bruke vann til å hindre de tyske tanks i å bryte gjennom sine linjer. Som vanlig er russerne tallmessig langt overlegne og de prøver nå på å skyte en kile inn bak de tyske divisjoner, som står her på østsiden av Dnjepr, for å avskjære deres forbindelseslinjer og få kontakt med de russiske styrker på Krim. Den vanlige tyske taktikk i denne krigen er som kjent å lage store sekker eller «gryter», som tyskerne selv kaller det, for å omringe og svekke fienden mest mulig ved å tilintetgjøre hans divisjoner og materiell. Den tyske overkommando planlegger nå en parallell fremrykning østover av to kiler, en i den nordlige og en i den sydlige flanke av den russiske sydarmé. Mens deres egne avdelinger rykker fram og gjør seg klare til stormen gjelder det imidlertid å oppholde fienden for å forhindre at bolsjevikene trekker seg tilbake og unngår omringingen når de begynner å ane tanken som skal klemme dem. I denne hensikt ville man gi dem selvtillit og har derfor foretatt et tilbaketog på en bestemt del av fronten. Russerne som tror de har funnet et svakt punkt, marsjerer opp med store styrker på dette sted og prøver å utnytte den bresje de mener å ha slått i den tyske fronten.

Nå er det kommet melding om at styrkene på nordsiden også er klare til storm og i morgen tidlig kl. 6 skal angrepet finne sted. Den fullmotoriserte Leibstandartes første oppgave er, sammen med andre panser- og infanterienheter, å omringe og tilintetgjøre den del av de bolsjevikiske styrker som har dannet kilen inn i de tyske linjer med spissen i landsbyen Jelisabetovka.

SS-Obergruppenführer Josef Sepp Dietrich

Sepp sammen med gutta.

– – –

Angrep
Aftenposten 5. desember 1941

verveplakat Adresseavisen 1942.08.04Neste morgen kommer det ordre om at angrepet er utsatt til kl. 9 på grunn av morgentåken som ligger særlig tykt og vanskeliggjør speidernes arbeid. Vi har fått tillatelse til med vår bil å slutte oss til generalens inspeksjonseskorte. I følget med hans 3 biler, 1 panservogn og 1 luftskytsbil, kjører vi, utstyrt med maskinpistoler og kikkerter, fremover mot de forreste linjer en tid etter at angrepet har begynt.

Luften fylles av drønnene fra artilleri og bomber og av duren fra fly som kretser i kamp over hodene våre. En ordonnans på motorsykkel kommer mot oss og stanser ved generalens bil for å meddele at sjefen for 3. bataljon nettopp er falt. Hans bil er gått på en mine.

Chaufførene får innskjerpet ordren om å kjøre nøyaktig i sporene til den forreste bil i kortesjen.

Vi passerer kratere etter bomber og granater. Av og til ligger det en «blindgjenger», ueksplodert kanonprosjektil, i veien. Bilene kjører omhyggelig utenom for det hender de eksploderer ved berøring. Nå kommer vi også til de første skyttergroper som russerne har ligget i og er drevet ut av for kort tid siden.

Døde russiske soldater og hester, forlatte batteristillinger, henslengte gevær med påsatt bajonett, matposer og mange andre tegn på kamp og vill flukt preger landskapet. Som vanlig er det tyske angrep kommet overraskende og voldsomt.

Vi nærmer oss et skogholt. Her står biler og soldater i Waffen-SS’ forsvinningsklær skjult og venter på ordre om fremrykning. Enkelte spiser en siste brødskive før de skal gå på, de er ubarberte og skitne, harde i trekkene. Mens kortesjen stanser for orientering snakker jeg med noen av soldatene. Disse stolte, høye unge menn – Adolf Hitlers livvakter – er gått til denne kampen med en fanatisk glød som også besjeler de norske soldatene i Waffen-SS Regiment Nordland. De vet alle at dette er det siste og endelige oppgjør mellom germaner og jøder. Tyskerne er nødt til å seire for vår rases skyld. De er det eneste folk som ikke bare har nøyd seg med å erkjenne jødefaren, men som har hatt mot og kraft til å ta den fulle konsekvens – mens det ennå var mulig å kaste åket av! De vet at de må seire for sine barns skyld, fordi demokratiene allerede er bastet og bundet av jødefinansens mange usynlige tråder, så de aldri mer kan frigjøre seg. Og soldatene her i Ukraina har sett hvilket liv som venter Gojim (alle ikke-jøder) når jødene er kommet så langt i sin makt at de kaster alle hemninger. Disse brunbrente, germanske soldater kjemper ikke først og fremst mot de asiatene som ligger her bak pansergraven og som kan være farlige nok. De kjemper for den germanske rase og dens livsrom, mot jødene i Sovjet-Russland, London og New York.

stupid_goyim

– Kjemp for «demokratiet», idioter!

Over de store kornmarkene rykker soldater til fots frem kompanivis, noen i skytterrekker, andre ligger i øyeblikket enkeltvis spredt i åkeren. Granater fra bolsjevikenes kanoner begynner å slå ned i nærheten. Tysk artilleri står skjult i hekker og små treklynger og beskyter fienden, som nå er trengt tilbake til pansergraven på dette sted av fronten, for å sikre den «lille» innsirklingsoperasjonens startflanke.

panzer_deine_waffeRekke på rekke ligger reservene i åkeren inntil vi kommer til en liten husklynge hvor en bataljonskommando nettopp har tatt sin stand. Bilene blir kjørt i dekning og vi går inn i et rom hvor bataljonsjefen på kartet forklarer kampens gang og stillingen i øyeblikket. Omtrent en kilometer foran oss ligger pansergraven, som beskyttes av fly, artilleri, mitraljøser og infanteri. Etter å ha blitt orientert går generalen ut til kortesjen for å kjøre videre langs fronten. I det han kommer opp i bilen eksploderer en granat like ved og river benet av en vaktpost.

Vår bil blir tilbake og vi begir oss til fots et godt stykke fremover til en hekk, som deler det store feltet, hvor artilleriobservatører rapporterer nedslagene i felttelefon.

Foran oss, ute i åkeren, tegner pansergravens oppkastede jordvoll en gråbrun, ujevn kontur og bak den ligger nå den forreste russiske linje i dekning.

En såret transporteres bakover. De tyske granatene hvisler forbi oppe i luften mens bolsjevikenes eksploderer med blink, smell og høye røyk- og jordsøyler rundt omkring oss. Med kikkerten kan jeg se granatenes nedslag bak de russiske linjer. Det brenner i hus og halmsåter. Foran oss knitrer det fra maskingevær og sporlysene farer som streker i terrenget. Nå rykker første reserve frem, skjult av aksene i åkeren. Av og til ser man en hjelm bevege seg fremover. Tanks, panservogner og motorsykkelmeldere krysser terrenget. Bolsjevikene, som har rikelig og godt artilleri, beskyter kjøretøyene så granater slår ned på alle kanter av dem, men jeg ser ingen treff. En melder kaster seg av sykkelen og forsvinner mellom kornaksene; om han selv er truffet eller om bare motoren ble ødelagt er ikke godt å si.

Det blinker og smeller, flammer og ryker foran oss, bak oss og til begge sider.

– «I moderne krig er det ikke stort man kan se til selve kamphandlingene,» sier artillerioffiseren jeg ligger ved siden av.

Bak en liten høyde i terrenget stiger en farvet lyskule opp mot himmelen, gjør en svak bue og daler langsomt ned igjen.

– «Nå har vi forsert pansergraven,» legger han til med et rolig smil. «Lyskulen De så var et signal som forteller at på det sted er våre soldater kommet over og har laget farbar passasje for kjøring.»

panzerI det samme ser jeg en sverm av panservogner komme frem fra alle kanter av hekken vi ligger i og styrte mot det sted lyssignalet angav. Annen reservelinje fotfolk kommer nå også forbi oss gjennom hekken og kryper ut i åkeren.

Kort tid etter nærmer russiske soldater seg i luntetrav med opprakte hender, mens de tyske panservogner i vifteformasjon renser terrenget bak pansergraven og infanteriet følger etter. Den høye jordvollen som er kastet opp på bortsiden av pansergraven sperrer utsikten for det som foregår bak den.

På dette frontavsnittet langs graven er gjennombruddet med de store følger gjort på en liten flekk av en håndfull infanterister med moderne våpen. Selve hovedangrepet skjer med panservogner.

Generalen meddelte i dag morges at han til natten vil ha sitt kvarter i Jelisabetovka, som på det tidspunkt ennå var i bolsjevikenes hender. Vi går nå tilbake til bilen og kjører i retning av denne landsby.

walter_fyrst-signatur

– – –

adresseavisen 29 nov. 1941

østfronten 1941

卐 * 卐 * 卐