DNL

 

legionsminner

legionsmerke

shield-legion-norwegen

NORMANNAÅND…

av krigskorrespondent Bjarne Sem.

skijegerbataljon_norgeVi hadde det første angrepet bak oss. Over hele avsnittet hersket det jubel og glede over 3. kompanis harde forsvar under russernes første angrep mot linjene våre. En bataljon hadde forblødd foran stillingene til de få norske guttene som forsvarte dem.

Så krystalliserte det seg ut et ønske om å gjøre gjenvisitt. Ikke slik som russerne, klossete og i tette klynger, men på ordentlig norsk vis med få utvalgte menn og under bruk av den moderne krigføringens regler.

En mørk marsnatt gikk de 17 nordmenn ut. Regelrett som på øvelsesplassen ålet de seg umerkelig helt inn under fiendens stillinger. Håndgranater eksploderte i gravene og skaffet fri vei. Guttene startet umiddelbart, hoppet ned i russegravene og stormet i dristig hast til to sider. Russerne flyktet vilt, og bare en og annen uheldig djevel kom seg ikke fort nok unna og lå under for guttenes maskinpistoler.

En bunker. Førstemann sparker opp døra. Nestemann slenger inn en sprengladning, og før de der inne skjønner hva som står på, fyker de til himmels for 3 kilo sprengstoff.

To bunkre — tre — fire — fem bunkre og et maskingevær blases i luften. Sjefen sender opp et lyssignal. Guttene samler seg. De klatrer opp av graven og tar beinveien tilbake til egne linjer som de når med to mann lettere såret.

En fjorten dagers tid seinere. Vi hadde i mellomtiden skiftet stilling og var kommet ut til Finskebukta hvor legionærene bestod den hardeste prøven de har vært ute for.

verveplakatDet var natten til 9. april. Det lå ennå snø, og det ble gitt ordre til en støttropp etter norske oppskrifter.

17 mann startet på ski nede ved Finskebukta. Lydløst gled de utover isen og seg som grå skygger inn mellom to sterkt utbygde festningsverk uten å bli oppdaget.

Klare av faresonen satte de farten opp i det bekende mørket. Langt, langt ute i det svarte vinterødet bryter de inn over forbindelsesveiene mellom Leningrad og Kronstadt og kapper telefonlinjene.

norske legion skipatruljeRolig fordeler de seg så i små grupper langs veien for å gå løs på en hvilken som helst transport som måtte komme og ta den uten å løsne skudd. Det var vågespill av rang, men helt etter guttenes hjerte der de lå og ventet. Sjangsene til å komme heim igjen var minimale, ble de oppdaget.

Lenge lå de der, nesten usynlige for hverandre. Veien var lang tilbake, og de var slitne. Evigheter gikk forbi dem. Det kom alt en gråere tone i været. Men ingen kom etter veien. Da brøt de opp for å nå heim før lyset avslørte enhver bevegelse. Det gikk godt.

En uke seinere gikk støttropp Berg ut, denne støttroppen som mer enn noe annet er blitt det sentrale i Legionens historie. Den som alles tanker streifer når de nå ser tilbake.

For sjelden er norske gutters mot og ukuelige ånd blitt satt på en hardere prøve, og sjelden er den ekte normannaånden kommet så tydelig til uttrykk som nettopp denne natten til 16. april 1942.

Ragnar Berg.

Ragnar Berg.

I den gamle skolebygningen 300 meter fra russernes linjer samlet kaptein Ragnar Berg sine gutter om seg denne kvelden. Hele dagen hadde han gjennomgått med dem til den minste detalj alle oppdragets vanskeligheter. I det flakkende, usikre lyset fra talglysene mønstret han de 24 høye, sterke karene foran seg.

«Det er minene som er farlige», sa han. «Minene. Pass dere for dem. Dere ser dem ikke, og plutselig kan det være slutt. Forsiktighet framfor alt, for vi er for ærlige folk til å kunne stille noe opp mot slike lumske midler. Men blir vi oppdaget. Da gis ingen vei tilbake. Da er det bare en eneste mulighet. Storm. Storm, for enhver pris». — Han holdt inne et øyeblikk og så på klokken. Den var blitt mange. Så rettet han seg opp: «Så er det feltropet i natt, karer. Det er: «For Quisling». Bruk det hurtig allesammen og svar straks så kan dere skyte kjapt og vinne, hvis svaret skulle utebli».

I graven. I en tett klynge stod guttene sammen ved overløpergraven. Der kom majoren og kaptein Berg. De siste lavmeldte ordre, og Ragnar Berg går hurtig ut gjennom overløpergraven tett fulgt av sine menn. Opp av graven og fram over Ingenmannsland. Det er knappe 100 metrene over.

SS-frihetskjemperMannskapene deler seg. En gruppe går ut til høyre. De andre kryper rett over en vei som løper parallelt med russegravene. Ned i den borteste grøften og på alle fire smyger mann etter mann seg gjennom diket 15—20 meter fra russernes linjer.

Ildgnistene fra et maskingevær farer fresende tett over bakken der guttene går fram. Er de oppdaget? De blir liggende stille en stund og puster ut.

Et lys går opp, og landskapet ligger badet i et blendende grønt skjær. Alle ligger som døde, mens hjertet hamrer i halsen. Det slukner der oppe i luften et sted, og frammarsjen begynner igjen.

Det var da svært som det maskingeværet skyter! Har han sett noe, svinet?

Framme ved et hull i piggtråden venter kaptein Berg på guttene. Han hilser dem idet de kryper forbi og inn gjennom piggtråden for lydløst å forsvinne oppover til venstre. Venstre fløygruppe hadde skilt lag. Et øyeblikks pause, og han kryper inn gjennom hullet og tar veien opp til høyre i skrå retning fram mot bunkerne hvor det fiendtlige maskingeværet ligger. Guttene følger tett etter.

Så ligger de noen eviglange sekunder jevnt fordelt like under det russiske maskingeværet. Han skyter deroppe. Kulene spruter ut like over hodet på dem. Han sikter tydeligvis på noe annet. Kan altså ikke ha oppdaget dem der de ligger snaue 5 meter fra ham.

Anspente presser de seg mot bakken og venter.

Da lyder det dumpe drønn nede til høyre. En — to — tre tunge eksplosjoner. Det var det. Alt gikk tydeligvis etter programmet der. Enda noen sekunder stille. Nå skulle de vel høre noe fra den andre kanten også. Der. En — to — tre — fire sterke detonasjoner får jorden til å skjelve under dem.

alt_vi_erDet var signalet. Nå framover. Oppe i kløfta mellom de to bunkerne fikler en mann fortvilet med maskingeværet. Vill av nervøsitet får han ladehemningen i geværet og strever for livet for å få det i gang igjen. Et sekund — to — tre — fire, og en serie håndgranater blåser livet ut av ham.

Så fremad. Det går et rykk gjennom de flate, spente skikkelsene og i hurtig, sikker ro tar de seg vei gjennom mørket.

Da — noen voldsomme eksplosjoner i marsjretningen og de stopper uvilkårlig.

Miner.

Det går en beskjed hviskende fra mann til mann bakover. Minefelter. De to forreste mann slått ut. Hjelp til. Og de går framover for å ta fatt. Sammenbøyde, sterke skikkelser. Rett fram for å finne og hjelpe kameratene.

Nye eksplosjoner. Dette ser håpløst ut, men de sårede kaller på kameratene sine. Blinde i det tette mørket går de framover igjen, framover over minestrødde felter som de bare aner og dog trosser. De finner guttene. Uten tanke på at russerne er innen rekkevidde av 10 meter river de av seg skjerfene sine og strammer sårene til så blødningen stopper. De løfter kameratene opp. Men der skyter de sperreild alt. De må krype. Våpnene legges bort. De er i veien. Seigt og uendelig tungt sleper de kameratene med seg, flate under maskingeværilden som i byger feier over terrenget. De drar dem med seg.

Se så. Der trer bombekasterne i virksomhet også for å avskjære tilbakeveien. Nedslagene ligger tett i tett utover bakken. Jord, stein og splinter regner over guttene. Et par granater havner i hovedgraven vår og sårer to mann, men det aner ikke guttene der ute noe om. De har andre ting å tenke på.

En ubegripelig kald ro har senket seg over hver mann. Med alle sanser spent konsentrerer de seg om sine kamerater. De arbeider seg fri av den første faresonen, sliter guttene opp på skuldrene og styrter i blinde rett gjennom sperreilden fram til egne graver med sine dyrebare byrder, leverer dem av til saniteteren og går ut igjen til dem som de ikke fikk med seg første gangen.

Venstre fløygruppe har i mellomtiden ryddet gravene helt ned til midtgruppen. Der sprenger de de to bunkerne og rydder faren for motstøt av veien. Så klatrer de opp av graven ut i forterrenget for å hjelpe. De går rett i minefelter selv, og de første faller over ende. De neste går fram, løfter dem opp og bærer dem med seg, går på miner og faller om, men hjelpes i neste omgang av andre.

I egne graver melder guttene seg frivillig for å hjelpe til der ute. De legger fra seg våpnene og går våpenløse helt fram til de russiske gravene hvor de søker opp de sårede og bærer dem tilbake.

tapper_og_troGang på gang går de gjennom sperreilden og lurende, usynlige minefelter, blir selv såret og må hjelpes tilbake. Men hver eneste mann, hver eneste såret kamerat skal hentes inn. Ingen skal falle levende i russernes hender. Og de greier det. De trosser alle djevelske farer, miner, sperreild fra maskingevær og bombekastere og tar seg vei fram over Ingenmannsland og tilbake med sine sårede. Aldri har noen i en så selvforglemmende innsats ofret seg for sine kamerater.

Og bakgrunnen for det hele. Det som skrudde guttenes fortettede viljeanspennelse til det ytterste, det ble i mørkets og lynglimtenes inferno der ute de to ordene som Ragnar Berg hadde gitt sine gutter med på den nattlige ferden: «For Quisling».

Det var en ung kjempe av en kar fra de brede Lierbygdene som brukte dem første gangen. Kameratene løftet ham opp. Han hang om halsen på en av dem, mens den andre bar hans sårede bein. Da trosset han smerter og fortvilelse idet han med all sin ungdommelige begeistring ropte ut de to kjenningsordene med en helt ny betoning: «For Quisling».

frontkjemper-merkeEn ung idealist ga uttrykk for sin tro og sin umiddelbare, glade stolthet over å føle det ubrytelige kameratskapet som bandt hans kamerater til ham.

Og ordet fattet der ute. Det gikk som en trosbekjennelse fra mann til mann. Det glødde dem opp til å yte det overmenneskelige for å redde sine kamerater inn.

En ny saga stod fram igjen. Slik er vårt folk i virkeligheten på bunnen. Det var den sannhet som tonte fram for dem alle.

Og det stolteste, selvforglemmende uttrykk for hva han følte, ga en av de falne. Alt såret ble han hjulpet opp av en kamerat, men begge gikk på miner, og han falt om. Da merket han det led mot slutten, og han samlet sine krefter og ropte til alle der i Ingenmannsland: «Slik endte legionær Arne Normann sin bane».

Og aldri glemmer vi ham som med begge bein slått av av miner, krabbet tilbake alene og tross smertene ga seg tid til å plukke opp tre maskinpistoler på veien. Dem hadde han hengende om halsen da han kom inn i graven og overrasket den første han møtte med rolig og dagligdags å si til ham: «Nå får du hjelpe meg, gett».

Uforglemmelig for alle blir sersjanten som hardt såret ble brakt inn, men som ikke kunne hjelpes. Han tok avskjed med livet og de guttene som var hos ham på det siste med den dyrebare lille tilføyelsen i kjenningssignalet som kronet de norske guttenes innsats denne natten: «Alt for Quisling».

Det har vært mottoet for alle kamper og alt slit siden hen i Legionens historie. Det var margen i utallige støt- og oppklaringsforetagender, kjernen i den lange rekken av dristige motstøt over Ingenmannsland.

Det var den ånd som besjelet de ti guttene i støttropp Solem som midt på blanke formiddagen en solvarm dag i slutten av april 1942 klatret opp av gravene sine, stormet over Ingenmannsland rett for øynene til de lamslåtte russerne, hoppet ned i våre forreste sikringsgraver som russerne ubemerket hadde besatt i løpet av natten, og gjorde rent bord. Av en 40 mann sterk tropp tok de 6 fanger, gjorde det totalt av med resten og tok stort bytte av mitraljøser, automatgeværer, telefon- og radioutstyr og et større proviantforråd.

Frihetskjemper Steinar Brenna fra Lom i Gudbrandsdalen.

Frihetskjemper Steinar Brenna fra Lom i Gudbrandsdalen.

Det var ryggraden i støttropp Brenna som brøt inn i russernes sterkt utbygde T-punkt og ødela det, mens Brenna selv med sin maskinpistol tok opp direkte duell med en russisk maskingeværskytter og feide ham vekk. Siden fant han en MG-kule i maskinpistolen sin, og flere kuler hadde hullet klærne hans på forskjellige steder uten å skade ham.

Og det var ledemotivet i støttropp Høve som trengte inn i en sterkt utbygd stilling hos russerne og ødela den og en bunker med hele dens besetning. Etterpå slo de tilbake en styrke på 100 mann som gikk til motstøt etter dem ute i Ingenmannsland.

Slik viste de norske guttene gjennom enkelte støttroppangrep at angrepsånden var levende og sterk i dem. Det er deres naturlige instinkt, et instinkt som i hundreår er blitt kuet og forkvaklet, men som når innsatsen kommer stiger fram, rent og sterkt som i vår gamle, stolte saga.

Bjarne Sem.

Freiwilligen_Schikompanie_Norwegen

– – –

LEGIONÆRERrikshirden

av krigskorrespondent Finn Holst Eines.

front_mot_bolsjevismenDet er en gråværsdag ute i de fremste stillinger. Sola har ennå ikke klart å trenge gjennom den tunge morgentåka som gir landskapet et preg av skyggelik ubestemmelighet.

Gutta står på sine poster. Noen med geværer og håndgranater. Andre ved maskingeværene. Noen ved bombekastere og andre ved panserkanoner.

Fram gjennom grava kommer kompanisjefen. Russerne har foretatt et av sine vanlige angrep i grålysinga.

Kompanisjefen stopper ved en av gutta.

Jasså, gett, du står her og skyter?

Gutten gjesper, flirer bredt og snyter seg kraftig i fingrene.

Ja, jeg gjør da det.

Er det noe å skyte på nå da?

Tja, kommer det drevende, det er som en tar det.

Noen russere er det vel ikke?

A jo, det er da det, og.

Hvor da?

stillingskrig

På vakt for Europa.

Tja, det ligger jo en håndfull like framom her og så er det noen som forsøker å stikke av borte ved piggtrådsperringa der til høyre.

Jasså.

Ja, men noen av gutta gikk til motangrep og resten tar fjerde med maskingeværa.

En av gutta kommer trekkende med en russer fra Ingenmannsland.

Hei, kompanisjef. Jeg glemte patronbeltet mitt og da tok jeg likegodt med han herre tilbake.

Hvoretter han overlater russeren til kompanisjefen og stikker inn i bunkeren etter sitt patronbelte. Et øyeblikk etter er han tilbake og forsvinner over gravkanten igjen ut i Ingenmannsland. Kompanisjefen rister på hodet, tar russeren med seg og rusler ned gjennom grava til sin bunker. Gutten ved geværstanden legger på nytt an og en av russerne borte ved piggtrådsperringen kommer i veien for patronen og er ikke mere.

Slik omtrent kan en karakterisere gutta. Det er liksom ikke noe å gjøre vesen av det hele.

Det skal være sånn. Nordmannen fornekter seg ikke.

Hvis en mor hadde sett sin sønn enten han nå var kontorist i forsorgsvesenet, anleggsarbeider, kjøpmann eller bondesønn, ville hun ha grått sine bitreste tårer.

Skjeggete, skitten, lusete og fæl, rusler han omkring der ute i gravene med hendene dypt plantet i bukselommene. Av og til titter han forbauset over kravkanten når det lyder et djiiiiit-djiiiit forbi øret hans. Det er jo forargelig at noen kan finne på å skyte på slike fredsæle gutter. Av og til stopper han opp, stikker en lang finger ned i pipehodet og stryker av en fyrstikk. Glad og fornøyd damper han så på pipa mens leira gråter over å måtte gi slipp på støvlene der han slentrer ned gjennom grava.

Han er blitt skyttergravsoldat.

FrittFolk_24.juli.1942Hva vil livet i en skyttergrav si og hva er en skyttergrav? Vi lar en av gutta fortelle:

Ute på et milevidt jorde raker enkelte jordhauger opp. Hist og her et lite, svart rør som det ryker litt av, kanskje ikke. Svært ofte ryker det ikke. Enkelte stier som ser ut til å ha vært mye brukt leder utover jordet i retning av disse jordhaugene og langs stien står det staur i regelmessig rekkefølge. På disse staur er noen ledninger festet. Dette er våre telefonlinjer og det er de som viser vei om vinteren når vi ikke kan se noen ting lengre.

Kommer en nærmere disse jordhauger ser en oppkastede jordvoller. Og et stort arr skjærer seg i sikk-sakk bortetter i jorda. Dette er skyttergravene. I disse skyttergravene lever gutta sitt liv. Når de da ikke er nede og blir avlust og bader. Dette siste er meget sjeldent.

 Nordmenn i forsvarsstilling med en MG34.

Nordmenn i forsvarsstilling med en MG34.

Hist og her i skyttergrava er det laget lommer. Her står gutta på post. I noen av disse lommer står det maskingeværer. Andre steder er det bare lommer. Her står gutta på geværpost når de ikke sover, spiser eller plukker lus. Hist og her står det også et maskingevær med sånt rundt sikte på. Disse maskingeværer bruker vi til å skyte på fly med. Enkelte steder i skyttergrava er det hule ned i jorda med tømmerstokker over og under. Dette er de såkalte bunkers. En dør, et ullteppe eller noe sånt stenger for utsynet. Inne er det mørkt. Noen ganger får gutta skokrem, støvelsmurning eller noe annet som de bruker til lys. Da blir det lyst inne og gutta blir svarte. Olje og bensin fra istykkerskutte panservogner er også fint. I en krok står en ovn. Denne er fin til å varme middagen på. Den første og den andre varmer middagen, de andre spiser sin kald. De har ikke tid til å vente, eller også er det ikke mere ved igjen. Når gutta mangler ved går de ned i byen og river ned et morkent hus. Da får vi ved nok og noen må finne et nytt sted og bo.

Nordmenn med en PaK.

Når det er alarm er alle gutta på vakt. Da er det dobbelt så mange gutter i grava som når det ingen er. Tar gutta med seg håndgranater og stikker ned i støvlene og i beltet på magen, er det alarmberedskap. Da blir det mye skyting og noen kaster håndgranater. Da hender det også at noen blir såret og at noen dør. Da får vi jernkors og såretmerke. Da faller det mange russere og de får ikke noen merker. Uten merker etter kuler og granater. Noen ganger får vi suppe til middag om natta. Den spiser vi noen ganger til frokost eller middag, men noen gjemmer den også til kvelds. Noen ganger er suppa tynn og da vasker noen seg. Dette er meget få.

Verwundetenabzeichen(1939).svgUt ifra grava vår går en lang grav over til russerne. Dette er overløpergrava. Her kommer alle overløperne. Noen ganger er de ikke overløpere og da blir det skyting og noen kaster håndgranater. Da får vi flere jernkors og såretmerker.

I bunkerne våre er det mye lus og rotter. Det morsomste jeg vet er å plukke lus. Det gjør vi når det er sol og fint vær. Så går vi inn i bunkeren igjen og da kan vi bare gå ut igjen og fortsette med å plukke lus. Vi har alltid lus.

Sånn er det å være legionær og skyttergravsoldat. Det er så hverdagslig. — —

Finn Holst Eines.

mannskapet

– – –

ns-ravnKAMP OG IDÉ…

STREIF AV DEN NORSKE LEGIONS SAGA

av krigskorrespondent Ulf Breien.

æresgjeld_til_frontkjemperneNed gjennom tidene har kampene rullet fram og tilbake mellom germanerne og folkehavet ved Europas austgrense. Men aldri er de nordiske folks fellesskap kommet så klart fram som i dag, aldri har kampen hatt en så sterk idé-messig bakgrunn som nå, — aldri har en seier budt på større muligheter for oss og et nederlag på større farer. Det blir mer og mer klart at den kampen som i dag utkjempes, er selve de germanske folks lagnadskamp, — kampen for felles-germansk framtid og felles-germansk storhet.

Krigskorrespondent Arild Hamsun.

Krigskorrespondent og kollega
Arild Hamsun.

Tanken om det stor-germanske fellesskapet er langtfra ny for vårt folk, likesålitt som kampen mot faren fra aust er noe nytt for vår nasjon. Engang i tiden var det en norsk konge som førte de nordiske menns fylking da slavernes frammarsj ble stanset på Lyrskogs Hede. Selve tanken om samhørigheten er blitt næret og båret fram av vårt åndslivs høvdinger. Ibsens og Bjørnsons syn her er i dag mer aktuelt enn noensinne, de evnet å se ut og fram, at det ikke bare gjaldt en samling av de skandinaviske folk, men en samling på storgermansk grunnlag. I vår tid lyser Sindings og Hamsuns navn blant forkjemperne. Og gjennom Vidkun Quisling har tanken fått sin klare, politiske utforming og sikre framtid i vårt folk. I dag er en mektig reisning som åpent trer fram med et storgermansk program på sin fane i ferd med å gjennomsyre det norske folk. Frontkjemperne er utgått av denne reisningen. Før har de vært fenget av idéen, nå er de med å føre den fram til seier gjennom kamp, — tanken blir en realitet. Denne kampen får for oss nordmenn i dag et dobbelt innhold. De frivilliges innsats ved fronten skal igjen føre vårt folk fram i lyset, side om side med sine frender kjemper i dag norske soldater som likemenn, side om side med de andre nordiske folk skal Norge gå framtiden i møte. Over det nye Norge går veien til en plass i det germanske folke-sambandet som vokser fram av blod og jern i de harde kampene på frontene.

tapper-og-troDe som i dag drar ut, er ikke leietropper som ikke aner hvorfor det kjempes. De vet hva det kjempes om, de vet hva de vil. De frivillige i dag er politiske soldater i ordets høyeste betydning. Som den idé-messige bakgrunn står hele vårt folks historie, vår kultur og vår arv — og folkets framtid. Ennå er ikke hele det norske folket grepet av den nye tids tanker. Derfor må side om side med kampen med våpen gå kampen for å vekke vårt folk til forståelse av hvor og hvorfor innsatsen kreves. Det som berettes fra fronten er da heller ikke bare skildringer av et gigantisk oppgjør, men like meget beretningen om en idés seierrike frammarsj. Sagaen om Den norske Legion blir da beretningen om harde realiteter, men realiteter bygget på en fast politisk tro og overbevisning. Gjennom kjennskapet til de frivilliges innsats vil det norske folk forstå deres kamp og selv slutte seg til.

FrittFolk_25.juli.1942

— — —

 Arthur Qvist

Sturmbannführer
Arthur Qvist.

Ja, husker du, kamerat, den gnistrende, kalde vinternatten da Legionen rykket inn i stillingene foran Leningrad under kommando av Sturmbannführer Qvist? Nordlyset flammet over himmelen og kastet gjenskinn over kjempebyen der framme hvor vi kunne skimte murblokkene i det trollske halvmørket. Hele landskapet lå som stivfrosset i kulden, veggene i skyttergravene var harde som stein, og frostrøyken stod kvit om mennene som rykket ut på post. Kulene hvislet så uvant over gravkantene, og de dumpe drønn fra artilleriet var en melodi vi ennå ikke kjente. Så fulgte den lange vinterlige stillingskrigen, — vakter, arbeid i graven, vedhenting, soving, mathenting. Og kulde. — Ja, husker du når brødet var frosset til stein og isen lå tjukk i matspannene når mathenterne hadde fått brakt det fram til bunkerne? Om nettene følte fiendtlige støttropper seg inn mot våre stillinger, og våre egne oppklaringspatruljer arbeidet seg gjennom piggtråden og over det snøkledde Ingenmannsland mens kulene alt i ett steg opp fra bolsjevikenes skyttergraver og spredte sitt blendende hvite, forræderske lys.

mannen mot massen.

«Mannen mot massen.»

Kort etter kom så den store ilddåpen. Ja, du husker angrepet mot vår høyre fløy ute i Lübeckergraven og Nordmannsgraven? Dagene forut lå drønnet av det tunge artilleriet over stillingene her, inntil det den kvelden ble så stille, så mistenkelig stille. — — Vaktposten står anspent og speider over mot fienden som bare ligger et par hundre meter borte. Like foran seg skimter han omrisset av piggtrådsperringen og en del av den snøkledde, hvite flaten. Men pokkers mørkt er det. Da myldrer det fram der ute. Mitraljøsene knitrer, maskingeværene bjeffer og geværkulene pistrer mens håndgranatene knaller. Nordmennene klyver opp på forskansningen, lader og fyrer inn i mengden. Angriperne vakler, drives fram i nye bølger, slås tilbake. I grålysningen er det slutt, nye mørke skikkelser dekker Ingenmannsland, — angrepet er totalt brutt sammen. — — Og så motstøtet få netter etterpå, da et snes mann trengte ned i de fiendtlige skyttergravene, sprengte bunkerne og ødela mitraljøsereir, — og vendte tilbake bare med to mann lett såret. Var det ikke som disse to nettene ga oss et bilde av hele kampen her aust: mannen mot massen?

Kriegsweihnachten_1942Det var på den tiden at nye menn sluttet seg til Legionen og ble tatt i ed en vinterdag like bak skyttergraven, mens drønnet av kanonene og knitringen fra maskingeværene jernhardt understreket løftet om tapperhet og troskap i kampen mot bolsjevismen. Når vi så i de frostklare vinternettene lå og stirret inn mot byen der framme og følte oss som et ledd i ringen av stål og menn som sluttet seg rundt den, steg minnet om en annen by opp foran oss. Madrid under den spanske borgerkrig, da den internasjonale brigade samlet seg for å søke å demme opp for den nasjonale revolusjon som feide over Spanias høysletter. Nå var tiden endret. I dag var det nasjonale skarer fra alle land som stod samlet i kamp. Ringen rundt Leningrad var i seg selv symbolet på Europas vei, veien fra Folkefront til Folkenes Front.

skyttergrav_smeltevann

«Det kom en aning av vår i luften.»

Det kom en aning av vår i luften. Kulden ga seg, — og gjørmen og slammet avløste isen i skyttergravene. Nettene var ennå frostkalde, men om dagen tinte det og skyttergravene fyltes av isvann og sørpe. Om natten forbannet vi frosten og isen, om dagen tøværet og sola. Ja, du husker vel ordtaket om å ha følelsen av å gå i støvelknekter hele dagen? — I vårløsningen ble Legionen trukket ut av sin første stilling og satt inn i Urizk, — på det hardeste avsnittet av fronten rundt Leningrad hvor skyttergravene løp gjennom byens forsteder nede ved havnen. På klare dager kunne vi skimte Finnlands åser på den andre siden. Tiden i Urizk ble den hardeste i Legionens innsats. Her er det to data som har brent seg inn i alle legionærers sinn.

Den ene er natten til den 16. april da Hauptsturmführer Berg og hans menn gjorde sin store, og for så mange av dem den siste, innsats. Sammen med minnet om våre andre falne kamerater er det blitt en del av vår tro, vår religion. Feltropet for støttroppen var: «For Quisling». Disse ordene bandt det hele sammen, gikk fra mann til mann der ute, var de siste ord som trengte over de dødelig såredes lepper. Disse ord var det som besjelet de karene som den natten gang på gang dro ut og over mot de fiendtlige stillingene for å bringe sine sårede kamerater i sikkerhet. Mange av dem møtte selv sin lagnad under forsøket på å komme kameratene til hjelp. Ett eneste ord dekker den dåd som ble øvet: Kameratskap.

narva

Stille før stormen…

En knapp uke etter kom bolsjevikenes storangrep. På den andre siden var skyts av alle kalibre blitt konsentrert, og så satte artilleri-forberedelsen inn. I den sollyse vårdagen drønnet et helvete. Ut på ettermiddagen stilnet det litt av, og hele denne frontstemningen av anspent venting, av virkelighet og uvirkelighet, av stillhet og infernalsk bråk, av liv og død spredte seg over stillingene. Så snart den første aning av natt la seg utover, brøt det igjen løs. En kanonade og et bombardement som oversteg alt hva vi hittil hadde opplevd. Ved midnattstid ble det roligere. Timer i uvisshet sneglet seg av gårde, den første lysning av dag viste seg på himmelen. Da tordnet det løs på nytt. Rene byger av granater suste innover. Det fulgte en halvtime hvor luften glødet av stålet som ble slynget ut. Og så veltet de grå masser opp av gravene der framme, veltet opp og fram, — bare for å bli knust og flerret opp. Hver meter lå dekket av ilden fra legionærenes våpen, — fra bombekasterne til håndgranatene. Etter en times kamp var angrepet slått tilbake. De tunge våpen spilte opp. Bare ti minutter varte ilden denne gang, men det var ti minutter fylt av øredøvende eksplosjoner så tett at det var som de gikk i ett. Men noe nytt angrep fulgte ikke. Og som dagen brøt fram for alvor kunne legionærene se tilbake på en ny seier. Innsats og mot hadde natten krevd, den hadde også kostet norsk blod, — men stillingene var holdt, og neste dag kunngjorde hærmeldingene fra Der Führers hovedkvarter nordmennenes innsats.

Føreren hilser på de norske patriotene ved Leningradfronten den 17 mai 1942.

Føreren hilser på de norske patriotene ved Leningradfronten den 17. mai 1942.

Det er en solblank dag i begynnelsen av mai. Foran divisjonens kommandoplass står en liten æresavdeling. Menn av Legionen er oppstillet for å ta imot sin Fører. Ansiktene er solbrente og barket av livet i skyttergravene, — de fleste bærer Jernkorset som dagen før var blitt tildelt dem etter den siste tids harde forsvarskamper. Det norske flagg med Legionens gylne bokstaver lyser foran rekkene. Bilkolonnen svinger opp og Føreren stiger ut, inspiserer æresvakten og taler så til sine menn. Like ved drønner kanonene. Det er bare ett bilde scenen her ved fronten kan sammenliknes med:

Høvdingen og hans Hird.

Kampen går videre. Stadig ga legionærene nye bevis på mot og snarrådighet, gang på gang blir Legionen nevnt i dagsbefalinger. Angrep ble slått tilbake, støttropper gikk fram, — husker du de ti mann som en blank vårdag trengte inn i den fiendtlige skyttergraven, overrumplet bolsjevikene totalt og rullet opp graven?

SS-Obersturmführer Fredrik Jensen

SS-Obersturmführer Fredrik Jensen.

Deutsches_KreuzHøsten satte inn. Regn og ny slam og nytt slit i gravene. Beksvarte netter med tynt besatte linjer. Meget hendte derute i disse lange nettene, — ja, du glemmer dem aldri, kamerat. Stadig var det den enkelte mann mot de mange. Her skal bare fortelles om en av dem som en slik natt stod på post i en framskutt stilling da han ble overrumplet av en fiendtlig støttropp. Det var for seint å slå alarm. Men han tok kampen opp, den ene mann mot de ti. Tømte magasinet mot dem, kjempet dem ned med håndgranater og fikk til slutt i et håndgemeng mann mot mann jaget de få overlevende på flukt. Et avbitt øre vil minne ham om denne natten resten av livet. Det var bare en av de mange ukjente legionærer, en hverdagslig historie fra denne høsten. Hvem av dere husker ikke Paradisbukten hvor bolsjevikene gang på gang gikk på med støttropper, og hvor de like mange ganger ble tilintetgjort i motstøt?

Fritt Folk 12. juli 1941Det ble kaldere i luften. En natt falt den første snø. Vi gikk en ny vinter i møte. En av de første dagene i desember ble Legionen trukket tilbake for å ligge i hvilestilling en tid. Da kom på nytt det store angrepet, da ble på nytt Legionen sendt ut i motstøt, rullet opp gravene, kastet fienden ut av stillingene og hevdet enda en gang sitt ry. Og ny innsats i de lange vintermånedene fulgte, — nattlige støttropper, angrep og motstøt. Ikke på ett punkt klarte fienden å bryte gjennom de norske stillingene. I det store vinterslaget sør for Ladoga og foran Kolpino føyde de norske panserjegere nye kapitler til Legionens saga. Aldri glemmer vi den troppen av panserjegerne som var satt inn ved October-Bahn og som kjempet mot overmakten til siste granat for så med håndvåpen å ta kampen opp og demme for framstøtet. Få av dem vendte tilbake, men deres innsats var ikke forgjeves.

Ulf_Breien

Krigskorrespondent
Ulf Breien.

Så en dag i slutten av mars står Legionen oppmarsjert på kirkegården i Krasnoje Selo. På gammel germansk vis tar vi avskjed med våre falne kamerater som hviler under de hvite bjerkerunene. Navn etter navn klinger gjennom den tidlige vårdagen, og det er som om våre kamerater igjen stiger fram for å marsjere med i våre rekker. Ja, de og deres dåd vil alltid følge våre faner. For selv har de gjennom sin innsats og sin heltedød vist den enhet det er og må være mellom kamp og idé.

Ulf Breien

***

Hirdflagg

Anne_Marie_Bjørnstad_26.06.1944卐 * 卐 * 卐