ROLF WIDERØE, dr. ing., Oslo.

rolf_wideroe

I september 1941 tok jeg sammen med en rekke norske vannkrafts- og elektroingeniører del i en studiereise gjennom Tyskland.

Studiereisen var kommet i stand på tysk initiativ, og hensikten var at vi skulle få et begrep om energikildenes utnytting i Tyskland. Reisen førte oss gjennom forskjellige deler av landet, og vi fikk et meget instruktivt tverrsnitt av energiproduksjonen i forskjellige kraftverker og en oversikt over energispørsmålet i sin alminnelighet.

I Nord-Tyskland besiktiget vi dampkraftanlegg for steinkull og brunkull og kom inn på spørsmålet vannkraft kontra kullfyrte dampkraftanlegg.

Dampkraftverkene har utvilsomt den fordel at de kan bygges like i nærheten av forbruksstedet, at byggeutgiftene er rimelige og at utbyggingstiden er forholdsvis kort. Dette siste punkt spiller i dag en ganske vesentlig rolle.

Ulempene ved energiframstilling av kull er særlig av nasjonal-økonomisk art, og de trer tydeligst fram når man betrakter energispørsmålet på lang sikt. For det første krever energiproduksjonen til stadighet en betydelig arbeidsytelse i kullgruver, i transportvesenet og i selve kraftverket, likesom også vedlikeholdsarbeidet er betydelig og anleggenes levetid forholdsvis kort.

Viktor Schauberger er en svært uortodoks forsker fra Ostmark som jobber med å finne fram til alternative energikilder som kan erstatte dagens vanvittige forbruk av våre kullreserver.

Viktor Schauberger er en svært uortodoks forsker fra Ostmark som jobber med å finne fram til alternative energikilder som kan erstatte dagens vanvittige forbruk av våre kullreserver.

Langt viktigere er det dog at vi i kullene forbruker et råstoff som er grunnlaget for alt organisk stoff, og som kun finnes i begrenset mengde. Regner vi med nåværende, stadig økende kullforbruk, vil de kjente kull-leier være uttømt om ca. 200 år, hvilket er et meget kort tidsrom i menneskehetens historie. Kommende slekter vil sikkert fordømme vårt vanvittige sløseri med dette verdifulle grunnstoff.

Jeg anser det som et særdeles viktig moment at lederne av Tysklands tekniske og økonomiske liv i dag «tenker i århundrer» i stedet for som tidligere bare å se på de øyeblikkelige økonomiske hensyn. Dette nye syn på energiproblemet kommer klart og greit fram i det program den nylig avdøde riksminister, dr. ing. Todt, generalinspektøren for vann og energi, la fram:

«Kullene skal prinsipielt reserveres for den kjemiske industri, all utnyttbar vannkraft skal snarest mulig bygges ut. Dampkraftverkene skal nytte ut kullene med størst mulig virkningsgrad og skal om mulig kombineres med varmeverk og dampframstilling til andre formål, for å kunne framstille elektrisk energi med lite kullforbruk.»

The Katedral av lys laget av arkitekten Albert Speer i Nürnberg .

En Katedral av lys fra 130 fredelige lyskastere omkranser Zeppelinfeltet ved NSDAPs rikspartimøtet i Nürnberg 1936. Lys-installasjonen ble laget av arkitekt Albert Speer som tok over arbeidet som rustningsminster etter Dr. Todt tragiske bortgang.

Her monteres en diger lyskaster.

Her monteres en diger lyskaster. Et effektivt forsvarsvåpen i kampen mot den engelske terrorbombingen.

Dette program betyr i virkeligheten et overmåte viktig vennepunkt i vår oppfatning av energiproduksjonen. Det er ikke mere enn 2 år siden man i Norge slo fast at den norske vannkraften hadde tapt en vesentlig del av den store verdi man tidligere tilla den som følge av dampkraftens store utvikling. Energiframstilling av kull var nemlig ved forbedring av virkningsgraden blitt så billig at den med fordel kunne konkurrere med vannkraft når ikke utbyggings- og overføringsomkostningene for denne var særlig gunstige.

Der_Vierjahresplan_Januar_1941Den nye oppfatning av dette spørsmål skyldes ikke, som man skulle tro, vanskeligheter med kullforsyningen som følge av krigen. Man må nærmere anta at det er 4-årsplanens omfattende undersøkelser over de tilgjengelige råstoffkilder som tydelig har henledet oppmerksomheten på det velkjente faktum at kull-leiene innen en overskuelig framtid vil være uttømt.

Vår reise var særlig viet besiktigelsen av vannkraftanlegg, og vi fikk se typiske lavtrykksverk, høytrykksverk, magasineringsverk og løpekraftverk. Det er vel de færreste som vet at Tyskland i dag har bygd ut mere vannkraft enn Norge (antakelig innpå det dobbelte), og at den utbygde vannkraft i langt større grad tjener den alminnelige energiforsyning enn hva tilfellet er i Norge. Naturforholdene er i Tyskland langt ugunstigere for energiutvinning enn i Norge, og utbyggingen blir derfor forholdsvis kostbar.

Det som særlig slår en norsk ingeniør, er den gjennomførte økonomi som utvises med vann og energi. Man har inntrykk av at vanndråpene så å si telles og fanges inn. Ved hjelp av veldige damanlegg, kunstig utgravde magasiner og lange tunneler samles der opp vannmengder, som man i Norge neppe engang ville tenke på å nytte ut. I Norge førte forholdene inntil 1939 med seg at mange kraftverk sto helt stille (f.eks. Glomsfjord), eller bare delvis var nyttet ut (f.eks. Nore), slik at elektrisk energi bokstavelig talt rant i sjøen.

Papirinnsamlinger er blitt rene folkesporten i Tyskland. Her sløses
det ikke med noen ressurser!

Noe liknende ville være helt utenkelig i Tyskland. Når løpekraftverkene i Rhinen som er bundet til en fast energiproduksjon om natten, bringer fram mere enn der forbrukes, nyttes overskuddet til å pumpe vann opp i spissbelastningsverkenes magasiner. Det samme gjelder for dampkraftverkene, også disse arbeider om natten med å lade opp magasinverkene. Vi ble her vitne til et samarbeid mellom energikildene som går betydelig videre enn den samkjøring vi har etablert mellom kraftverkene i Øst-Norge. Samkjøringen strekker seg allerede nå fra Alpene til Nord-Tyskland, og når de veldige vannkraftanlegg i Alpene om noen år blir ferdige, vil samkjøringen få enda større betydning – den vil da omfatte alle de større forsyningsnett i Tyskland.

Som nevnt pågår der for tiden en intens utbygging av de store kraftmengder i Alpene, samtidig som man i fabrikker og laboratorier arbeider med å mestre de mange problemer som dukker opp når disse store kraftmengder skal føres helt opp til Nord-Tyskland.

Elektrisitet benyttes i stadig økende utstrekning til de hjemlige gjøremål.

Her ser vi en gasskomfyr som en gang i framtiden kanskje vil bli erstattet av en komfyr som blir drevet av elektrisitet fra norske fossefall!

Det hersker i dag en utpreget knapphet på elektrisk energi i Nord-Tyskland. Dette skyldes ikke bare den veldige tekniske ekspansjon i de siste 5-6 år, men også en sterk stigning i det alminnelige forbruk. Elektrisk kokning og oppvarmning har gjort betydelige framskritt, og folk flest har i dag en helt annen oppfatning av den elektriske energis betydning enn hva tidligere var tilfelle.

De nye kraftkilder som nå bygges ut, vil utvilsomt bedre energiforholdene, men man må regne med at energiforbruket innen kraftverkene er kommet i drift, er steget ytterligere, og at det fortsatt vil stige. Til dette vil også det stort anlagte husbyggingsprogram og den vidtgående elektrisering av landbruket som er planlagt etter krigens avslutning, bidra i betydelig grad.

For å tilføre de tyske samleskinner (og også de omliggende land i Nord-Europa) mere energi, vil det være naturlig å føre en del av Norges vannkraft ned til Nord-Tyskland. Det hersker innen vide kretser i Norge den oppfatning at en eksport av elektrisk energi vil være i strid med norske interesser, men en nærmere undersøkelse vil snart vise at så ikke er tilfelle.

For det første er spørsmålet i det hele tatt ikke aktuelt hverken i dag eller i de nærmeste årene framover. Planene vil antagelig først være modne til å kunne gjennomføres om ca. 8-10 år, og innen den tid får man vel håpe at krigen er over og forholdene gunstigere enn i dag. De tyske ingeniører har for tiden hendene fulle med å bygge ut sin egen vannkraft, som ligger betydelig nærmere enn den norske, og hvis overføring ligger innen rammen av våre tekniske evner i dag, Først når disse oppgavene er løst, og man har vunnet en viss erfaring mht. overføringens driftsikkerhet, vil man kunne ta fatt på overføringen fra Norge til Tyskland, en oppgave som ennå ligger vesentlig utenfor dagens tekniske muligheter.

For det annet vil de tekniske og økonomiske vanskeligheter med overføringen i vesentlig grad begrense de energimengder som kan overføres. Antakelig vil man om kanskje 10 år kunne makte å overføre en energimengde på ca. 1 million kW eller deromkring, og det er tenkelig at man om ca. 50 år vil kunne overføre den dobbelte – eller muligens høyt regnet den tre-dobbelte – energimengde. Vi har i dag i Norge bygd ut ca 1.8 million kW, hvorav ca. halvparten for den alminnelige elektrisitetsforsyning og resten for storindustri. Selv om den alminnelige energiforsyning i 1990 skulle kreve ca. 3-4 millioner kW (1 million kW vil under de antatte forutsetninger omtrent svare til 1.5 million tonn kull, hvilket omtrent er vår normale årsimport), så vil vi med vår vannkraft på ca. 14 millioner kW ennå kunne disponere ca. 7-8 millioner kW for storindustri, og denne energimengde skulle synes tilstrekkelig for lange tider framover.

Økonomen Gottfried Feder som nylig gikk bort i 1941 var en av 4 sentrale grunnleggere til Det tyske Arbeiderparti, forløperen til NSDAP. Det var etter en av Feders forelesninger i 1919 at Hitler ble medlem i partiet. Feder var med på å utforme partiets 25-punkts program og satt i Riksdagen fra 1924 til 1936. De siste årene tilbrakte Feder som professor ved Technische Hochschule i Berlin.

Økonomen Gottfried Feder som nylig gikk bort i 1941 var en av de 4 sentrale grunnleggerne til det opprinnelige Tyske Arbeiderparti, forløperen til NSDAP. Det var etter en av Feders forelesninger i 1919 at Hitler ble medlem av partiet. Feder var med på å utforme partiets 25-punkts program og satt i Riksdagen fra 1924 til 1936. De siste årene tilbrakte Feder som professor ved Technische Hochschule i Berlin.

Man ser av ovenstående at selv en meget stor eksport av elektrisk energi ikke vil bety så svært meget for de veldige energimengder som står til vår rådighet her i Norge.

Det er meget som taler for at de europeiske land etter hvert vil finne fram til en større grad av teknisk og økonomisk samarbeid enn hva vi hadde i tiden før 1939. Den politiske utvikling har allerede i dag brutt ned mange grenser, og den tekniske utviklingen ville allerede forlengst ha overskredet landenes grenser hvis ikke disse mer eller mindre kunstige stengsler hadde eksistert. De felles vanskeligheter og felles interesser man har, vil antakelig ganske snart føre til sammenknyttingen mellom «samleskinnene» i forskjellige naboland. Der vil på den måten, først i liten målestokk, men etter hvert mere utpreget, oppstå en samkjøring mellom verkene i forskjellige land, slik som vi nå i dag har samkjøring innen et begrenset forsyningsområde.

Dette vil ikke bety at man straks bygger et nett av europeiske stamlinjer fra Hammerfest til Rom og fra Madrid til Moskva slik som dr. Olivin foreslo på Verdenskraftkonferansen i Berlin 1930. En slik plan er ennå ren utopi, og har ingen tilknytning til de faktiske forhold i dag.

Norsk kraftproduksjon vil en dag være med på å bidra til å lyse opp Europa!

Derimot er det sannsynlig at de felles-europeiske krav i framtiden vil tre langt tydeligere fram enn tidligere, og for å oppfylle vår del av disse krav er det naturlig at Norge lar Nord-Europa få del i utnyttingen av våre naturlige energikilder. Dette er så meget mer naturlig som man i Norge neppe noen sinne selv fullt ut vil kunne nytte ut disse energikildene.

– – –

Die-Strassen_adolf_hitler_in_der_kunst

De tankene jeg her har holdt fram, skyldes inntrykk fra reisen vår og samtaler med tyske ingeniører. Mine inntrykk har i grunnen lite med den nåværende krig å gjøre, men det skyldes antakelig at vi i det hele tatt ikke merket meget til krigen på den 3000 km. lange reisen vår gjennom Tyskland.

For en fagmann er det innlysende; kun med Nasjonal Samlings kyndige ledelse kan Norge ha
noe reelt håp om å oppnå en tilsvarende standard på vårt framtidige norske veinett.

Reisen ga oss ikke bare tekniske inntrykk og impulser, men viste oss også interessante nyskapninger innen organisasjonslivet. Jeg vil her kun nevne organisasjonen «Wirtschaftsgruppe Elektrizitätsversorgung» som hadde planlagt og også ledet reisen, og som vi derfor lærte ganske godt å kjenne.

«W.E.» er en del av «Reichsgruppe Energiewirtschaft» innen rammen av det tyske ervervslivs organisasjon. «W.E.» hvor alle tyske elektrisitetsverker må være medlem, representerer elektrisitetsforsyningen såvel utad som innad og ivaretar alle elektrisitetsverkers og forbrukeres interesser. Organisasjonen kan ved fullmakter fra generalinspektøren for vann og energi, stede ut anordninger og gi påbud som har lovs kraft. Organisasjonen kan f.eks. forby eller også påby bygging av nye kraftverk hvis almene hensyn tilsier det. Den kan gripe ordnende inn ved bygging av høyspenningsledninger og ved samkjøring mellom kraftverk, og kan også treffe forføyninger over energiens nytting for i første rekke å dekke de viktigste behov.

Dessuten virker organisasjonen som rådgivende organ for elektrisitetsverkene, idet den gir generelle råd om størrelsen av kraftverk, valg av maskiner, damptrykk, relébeskyttelsessystemer etc. etc. Denne siden av «W.E.»s virksomhet er meget viktig, og det kan nevnes at man så vidt mulig søker å anvende like maskiner og konstruksjoner for å kunne nytte ut reservemaskiner og reservedeler best mulig. «W.E.» har et fullstendig kartotek over samtlige større maskiner og reservedeler med data for hele Tyskland, og har det hendt at en maskin i Ruhr-området er gått i stykker, så har man straks kunnet sende passende reservedeler fra et verk i Berlin – og liknende eksempler forekommer stadig. Det er klart at en slik standardisering også er av stor betydning for elektroindustrien, som derved avlastes både unødvendig konstruksjonsarbeid og unødvendig reparasjonsarbeid.

Men den nye organisasjonen har også videregående oppgaver. En egen underavdeling arbeider med elektrisitetsforsyningens videre utvikling, og dens arbeid strekker seg helt fra kontroll og forbedring av de minste forbrukerapparater til den videre utvikling av den høyspente energioverføring.

Det er denne avdeling som nå med over 50 ingeniører arbeider på utviklingen av den høyspente likestrømsoverføring for å kunne overføre store energimengder over store avstander med rimelige tap og omkostninger. Dette store problem har hittil bare vært teoretisk undersøkt. Praktiske forsøk og undersøkelser kunne ikke gjennomføres da oppgaven viste seg for stor for et enkelt firma og for et enkelt elektrisitetsverk. Oppgaven kan bare løses av en organisasjon som disponerer over de tilstrekkelige økonomiske midler, og som på grunn av sin overordnede stilling kan bringe de forskjellige interesser til å arbeide sammen.

De eksempler jeg har nevnt, viser bare en del av den nye organisasjons virksomhet, men man vil antakelig ha fått et tydelig inntrykk av hvor uunnværlig «W.E.» i dag er, og hvilken enorm betydning den har for den framtidige utvikling av elektrisitetsforsyningen.

Mot_lysere_tider

Det er ikke tvil om at vi her i Norge i høy grad savner en slik samlende organisasjon som kunne veie de forskjellige interesser mot hverandre og stake ut veien for framtiden. Hverken vårt Vassdragsvesen, Norske Elektrisitetsverkers Forening, den private Samkjøringen eller andre vil kunne løse de oppgaver eller være i besittelse av det overordnede syn på elektrisitetsforsyningen som organisasjonen «Wirtschaftsgruppe Elektrizitätsversorgung» forutsetter.

Vi har i Norge alltid manglet en planmessig, forutseende utbygging av vannkraften vår, og dette har ført til en meget tilfeldig, sterkt krisebetonet utvikling av elektrisitetsforsyningen, hvor perioder med årelang stillstand har vekslet med kraftmangel og hektisk byggevirksomhet, hvilket har bragt oss store økonomiske tap. De viktige spørsmål om samkjøring mellom energikildene og utvikling av det nødvendige ledningsnett har som oftest vært skjøttet på en tilfeldig måte, og de er ofte blitt behandlet av inkompetente instanser etter ikke tekniske forutsetninger og etter spesielle interessehensyn uten at det er blitt tatt hensyn til de tekniske krav.

Nasjonal_Samlings_produksjonsregulering_av_fossekraft

Jeg vil nevne at vi i det felles arbeidsutvalg som nå fra tysk hold er nedsatt for å planlegge vannkraftsutbyggingen i Norge, har fått en organisasjon som etterhånden vil kunne utvikles til å løse de oppgavene som den tyske «Wirtschaftsgruppe Elektrizitätsversorgung» nå tar i vare.

rolf_wideröe-signatur

***norges-folk-retning-syd* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.