PAUL FOLLEGG, sekretær, Førerens Sekretariat, Oslo.

PAUL FOLLEGG

kjemp_med_hirdenDet er vanskelig i en kort artikkel å gi uttrykk for de mengder av impulser og inntrykk en fikk av det nye Tyskland, selv under et så forholdsvis kort opphold som en 14 dagers reise er. Det kunne være stoff til en hel bok, så det er bare små glimt jeg her kan få beskrevet.

«Det er rart å se med hvilket godt humør hun tar kampen opp. Særlig når en kommer fra Norge, hvor man klynker og klager for det aller minste, hvor vi har tusenvis av kjerringer både med og uten skjørter, som sutrer og er misfornøyd med alt.»

Straks ved ankomsten til Sassnitz fikk vi en liten anelse om kvinnens innsats i Tyskland i dag. Det var en ung og nett konduktrise som fulgte med toget fra Sassnitz til Hamburg. Senere merket vi det kvinnelige innslag overalt. Mens mannen kjemper ved fronten, så kjemper hun sin tapre, utholdende kamp der heime. Kvinnen har ikke båret de minst tunge byrder og tatt de minste løft under den veldige påkjenning som en slik krig er. Arbeidslivet skal holdes vedlike, hjulene holdes i gang. Alt skal og må gå sin vante gang. Ingen ting må stoppe opp. Og hovedæren for at ikke noe stopper opp i Tyskland har i en meget stor grad den tyske kvinne. Ved siden av husstell og de vanlige byrder, går hun trofast og fornøyd inn i mannens sted og tar også hans byrder den tid han er borte. Det er rart å se med hvilket godt humør hun tar kampen opp. Særlig når en kommer fra Norge, hvor man klynker og klager for det aller minste, hvor vi har tusenvis av kjerringer både med og uten skjørter, som sutrer og er misfornøyd med alt. Og dette til tross for at byrdene her heime ikke på langt nær kan sammenliknes med de det tyske folk og den tyske kvinne må bære.

Gassmasker tilvirkes.

Jeg skal illustrere stemningen dernede med en liten tildragelse:

En av mine kamerater var stadig å finne sammen med små barn, eller vi fant ham i prat med noen arbeidere på en ølstue hvor han nippet til glasset. Dette ble bemerket, hvortil han svarte: «Vet dere ikke det, at av barn og fulle folk får man høre sannheten?» «Ja, hvordan lød nå denne sannheten da?» spurte en tysk kamerat ham. «Å, du kan være ganske rolig,» svarte vår kampfelle. «De har alle sammen vært vilt begeistret for sin Fører, hatt den samme klippefaste tro på Tysklands seier, og vært villige til å ofre alt for denne seier, for Fører, land og folk.»

Selv de minste guttene ivrer etter å pryle den syke engelske bulldog.

Selv de helst minste ivrer etter å komme aktivt med i kampen mot de usle og forræderske engelskmenn som aldri slutter å dolke Europa i ryggen.

Tysklands evne til å organisere er imponerende. Men det er dog likevel kjente ting. Alle som har hatt den minste kontakt med Tyskland eller tyskere vet at på det gebet kan de sine saker. Mest imponert ble jeg derfor da jeg oppdaget den ånd, den idealisme og tro på det godes seier, som gjennomsyrte det veldige organisasjonsapparat som heter NSDAP. Det var vel ingen av oss som ikke reiste beriket fra Stuttgart for eksempel, etter de par dagene vi var der. Allerede ved ankomsten der merket vi hva slags mennesker vi hadde med å gjøre. Det var noe så hjertelig og inderlig velment i deres enkle, men stilige velkomsthilsen. Og det gikk som en rød tråd gjennom alt de viste, fortalte og forklarte oss, at de var satt der på sine respektive plasser av sin Fører for å tjene det tyske folk. Når disse Gau-, Kreis- og Ortsleitere fortalte om sitt arbeid, så var det som om de fortalte om sine egne barn, sine øyenstener, slik omsorg hadde de for at alt gikk vel, og med slik kjærlighet omfattet de sitt arbeid.

«Jeg fikk iallfall med egne øyne se hvordan det tredje rike steller med sitt folk. Emigranten visste hvordan forholdene var før.»

Jo vi husker "de gode gamle tider" da eliten priset seg over Norges høye levestandard mens store folket var eksludert fra å ta del i "festen".

Jo da vi husker alle sammen «de gode gamle tider» da finanseliten og pressen priset seg høylytt over «Norges høye levestandard i Europas rolige hjørne» mens store deler av det norske folk forble utestengt fra å ta del i de borgerliges eksklusive selskap eller ante noe håp om å oppnå medlemskap i de marxist-kontrollerte fagforeninger.

Vi har her heime i Norge gjerne vært kry av vår levestandard, og vi har gjerne med stolthet tenkt på hva vi har gjort for det arbeidende folk, hvordan de har det på fabrikker, kontorer og ellers i arbeidslivet. Men alt dette blekner imot de veldige tiltak som der nede er tatt for at enhver skal føle seg vel til rette i sitt arbeid. Det er ikke bare sørget for renslige og luftige arbeidsrom. De sørger også for underhold, for mat, og for at fritiden blir benyttet godt og riktig. Bedriftene driver en edel kappestrid om å stelle best mulig for sine arbeidere og funksjonærer. Jeg måtte minnes den erkjennelse som selv en emigrant kom med straks før krigsutbruddet, han var lege og praktiserte ved kysthospitalet i Stavern: «Den fattige og den alminnelige mann i Tyskland har usigelig meget å takke Hitler for. De forhold de lever under i dag og før maktovertakelsen er som dag og natt.» Denne erkjennelse av en av det tredje rikes bitre fiender forteller i grunnen mer enn jeg i fattige ord kan uttrykke. Jeg fikk iallfall med egne øyne se hvordan det tredje rike steller med sitt folk. Emigranten visste hvordan forholdene var før.

På dette bildet fra Ravensbrück ser vi kvinnelige fanger somhygger seg under tilsyn av en kvinnelig SS-vakt.

På dette bildet fra Ravensbrück ser vi kvinnelige fanger som
hygger seg ute i solen under tilsyn av en kvinnelig SS-vakt.

«Jeg tror mangen fisker, skogsarbeider og småbruker her heime i vårt tidligere demokratiske Norge ville være strålende fornøyd om de hadde hatt en slik levestandard, som den disse fanger i en konsentrasjonsleir hadde.» Paul Follegg, sekretær, Førerens Sekretariat, Oslo.

«Jeg tror mang en fisker, skogsarbeider og småbruker her heime i vårt tidligere demokratiske Norge ville være strålende fornøyd om de hadde hatt en slik levestandard, som den disse fanger i en konsentrasjonsleir hadde.»
Paul Follegg, sekretær, Førerens Sekretariat, Oslo.

gasskammerJeg minnes i denne forbindelse en hel masse røverhistorier vi i sin tid kunne lese om de tyske konsentrasjonsleire, forfattet av disse jødiske emigranter, hvor man bl.a. kalte tyskerne for barbarer. Fra disse eventyrlige historier satt der nok et lite inntrykk igjen selv i vår underbevissthet. Vi visste jo at det tyske folk er et ærlig og rettskaffent folk og i grunnen behandler sine fiender eller motstandere bedre enn de fortjener. Det visste vi jo av egen erfaring her heime i Norge. Likevel sitter det alltid litt smuss og skitt igjen etter de jødiske løgner om det tredje riket. Men da vi kom til Dachau og beså en konsentrasjonsleir, så var det ikke fritt for at vi holdt på å miste pusten av overraskelse. Jeg tror mang en fisker, skogsarbeider og småbruker her heime i vårt tidligere demokratiske Norge ville være strålende fornøyd om de hadde hatt en slik levestandard, som den disse fanger i en konsentrasjonsleir hadde. Og jeg kan berolige mine lesere med, at det ikke var noen utstillingsleir man hadde laget for eventuelle turister. Russland er alene om å ha utstillingsfengsler, -fabrikker, bruk etc. etc. Det var nemlig et altfor stort anlegg til at man kunne ha laget det i utstillingsøyemed. Her arbeidet de på jorden, i gartnerier og i forskjellige fabrikker. De lå i pene, rene og hyggelige brakker, hvor de hadde 1. klasses sykehus, tannlegebehandling og stell i det hele tatt. Kjøkkenet var et strålende anlegg og virket selvfølgelig imponerende, og kosten smakte oss bortskjemte nordmenn fortreffelig. Tyskland vet nemlig at det lønner seg å ha friske, sunne og sterke arbeidere, selv i et fengsel eller en konsentrasjonsleir. Jeg måtte uvegerlig tenke på den himmelvide forskjell det er mellom den tyske og den engelske åndsretning. Jeg minnes i den anledning emigrant-kommandør Riiser-Larsens trusler om å sende oss norske nazister til Bjørnøya, samt den siste forordning av emigrantregjeringen om at dødsstraff skulle gjelde i Norge etter at krigen var slutt.

Et flygeblad fra London i anledning deres nye forordning i oktober 1941.

Et flygeblad spredt av emigrantregjeringen i London forteller om de nye «lovene» med tilbakevirkende kraft, av oktober 1941, som disse «heltene» har benyttet tiden sin på å utforme i utlendighet. Nasjonal Samling har forøvrig aldri gått inn for å innføre bruk av dødsstraff i Norge i fredstid eller lage lover med tilbakevirkende kraft.

Sadismen til den gamle makteliten truer nordmenn som ønsker å leve i frimurerfritt Norge.

Den gamle makteliten truer fortsatt vanlige nordmenn med sin stadige strøm av giftig hatpropaganda fra London.

Sadistisk er den tankegang som lager slike forordninger og trusler, men helt i stil med mamma Englands, i hvis foldeskjørter de gjemmer seg og søker tilflukt. Men straff i Tyskland er ikke til for å skade vedkommende person eller bringe ham til lidelser. Straffen har ikke vært riktig anlagt, hvis dens mål ikke er å virke oppdragende. Selvfølgelig er det forbrytelser som det ikke gis tilgivelse for, hvorfra der ikke fører noen vei tilbake, og da blir straffen deretter. Men i sin alminnelighet gjelder det at lidelsene – straffen – i seg selv ikke er målet. Derfor var det ikke om å gjøre for dem at deres fanger i konsentrasjonsleirene hadde det vondt, tvert imot. Men – de lærte å arbeide, og å arbeide hardt. De lærte disiplin og orden, de lærte å elske sitt fedreland og det gode i livet istedetfor det vonde. Og det fantes visst bare en eneste vei ut igjen, og det var å bli et nytt og bedre menneske.

På besøk hjemme hos en av de unge legene ved en av "utstillingsleirene"; Dr. Horst Fisher og hans elskverdige Frue.

På kaffe- og kakebesøk hjemme hos Dr. Horst Fisher og hans elskverdige frue.
Dr. Horst jobber til daglig ved en av de mest «beryktede konsentrasjonsleirene»
i Tyskland som fortoner seg som den rene feriekoloni sammenlignet
med interneringsleirene på fangeøya Isle of Man.

En kvinne med en «medisinball» posere ved siden av en skulptur utført av billedhuggeren Joseph Thorak ved Reichssportfeld i Berlin.

En kvinne med en «medisinball» posere ved siden av en skulptur, utført av billedhuggeren Joseph Thorak, ved Reichssportfeld.

Vi beså også Reichsportfeld, overvar korporasjonskonkurranser og fikk et innblikk i idrettens formål i en nasjonalsosialistisk stat.

Før i tiden var dette å drive idrett noe som bare noen mere eller mindre halvtussinger befattet seg med. Det var forbeholdt unger, gutter og mannfolk som aldri ble ordentlig voksne, å pusle med slike barneleiker. De demokratiske avisreferenter har også stadig framhevet at fotball til eksempel er leik, leik med en ball, og bare leik. Både fotball og andre idretter er derimot noe meget mere. Idretten skal gjøre livet til en leik, gjøre det lettere. Men livet er alvor, og når leiken skal være livets tjener, så vil det ligge alvor bak leiken. Idretten skal tjene et høyere formål i livet som heter folkehelsen.

 Fra en gymnastikk-framvisning av pikene i «Tyske jenters forbund» (BDM).

Fra en gymnastikk-framvisning av pikene i «Tyske jenters forbund» (BDM).

leichtathletikIdretten i Tyskland er et ledd i arbeidet for å skape en sunn og sterk nasjon. Og som overalt ellers arbeides det planmessig. På skolen, i H.J. og B.D.M., i S.A. og S.S., i arbeidslivet, overalt har idretten fått sin rette plass. Korporasjonsidretten, bedriftsidretten har derfor i Tyskland et omfang som i intet annet land. Idrett er leik, som bygger opp menneskemateriellet. Hånd i hånd med den åndelige, kulturelle undervisning og oppdragelse skaper den de høyreiste, stolte, fysisk velutviklede og åndelig og kulturelt høytstående mennesketyper som vil særprege den nye tids nasjoner.

Fotografen har her foreviget en folke-picnic ved Reichssportfeld under de olympiske lekene i 1936, et par år før de engelske gentlemen fikk idéen om en ny sport: terrorbombing av tyske sivilister.

En folke-picnic ved Reichssportfeld under de olympiske lekene i 1936, et par år før de engelske «gentlemen» fikk idéen om en ny sport; terrorbombing av sivilister.

Slik ser nasjonalsosialismen, den nye tids idealisme ut, slik så jeg den på min reise i Tyskland, og slik ser jeg det som min livsoppgave å arbeide for at den blir i det nye Norge.

Paul_Follegg signatur

***

Ns-merke

Det er enda for tidlig å svare på om den engelske terrorbombingen vil

Det er enda for tidlig å svare på om de internasjonale bankene – som finansierer både den engelske terrorbombingen fra vest og den røde terror fra øst – vil makte å knuse vår europeiske sivilisasjon og kultur en gang for alle. Jøssingene vil i så fall stå moralsk til ansvar overfor våre etterkommere som vil måtte belage seg på en framtid som annenrangsborgere under de masseimporterte kultur- og rasefremmede nykolonisters totale herredømme. Å fantasere om at vi nordboere skal få fortsette å leve trygt og godt i vårt eget lille «indianerreservat» her langt mot nord hvis nasjonalsosialismen i Tyskland skulle falle vitner om en kriminell mangel på dømmekraft. Kun Adolf Hitler og vår egen norske fører Vidkun Quisling kan redde vårt nordisk-germanske folk fra den totale utryddelse som på sikt vil komme som en naturlig følge av nasjonalsosialismens nederlag.

* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.