OTHAR FRODE BERTELSEN, ekspedisjonssjef, Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet, Oslo.

junker_52

Jeg hadde aldri besøkt Tyskland tidligere, da jeg våren 1941 ledsaget minister dr. Lunde på en lengre rundreise gjennom Tyskland for å lære et land i krig å kjenne. Derfor hadde reisen også i høy grad nyhetens interesse for meg, som skulle stifte bekjentskap med et land og et folk, som jeg hadde hørt så meget om, og som jeg i alle år hadde satt slik stor pris på. Når jeg nå sitter og tenker tilbake på alle de inntrykk reisen gjorde på meg, er det så overveldende at jeg kunne skrive en hel bok om det, for der var virkelig meget nytt å se og ennå mere å lære.

Det står for meg så tydelig den vårettermiddag da vi kom flyvende inn over Nord-Tyskland, og så liggende under oss alle de store slettene med maleriske landsbyer og karakteristiske bondegårder, hvorfra røken steg langsomt opp i den stille luft. Det hele åndet fred og lykke. Krigen var så uendelig langt borte. Her levde menneskene med sine sorger og sine gleder, gjorde sin plikt mot land og folk og så framtiden tillitsfullt imøte. Og dette første inntrykket fulgte meg.

Jeg ser for meg reisen opp gjennom Rhindalen, jeg opplever på ny muntre timer i idylliske landsbyer i Schwabenland, og føler meg atter hensatt til sol og snø på Zugspitze. Domen i Köln og Münsteren i Strassburg, minner fra München og Wien, alt tegner seg på ny for meg, og jeg lenges tilbake. Men la meg ikke fortape meg i reiseminner. Det vil bare føre meg ut på viddene, for det var minner for livet. – – –

De fleste mennesker som har besøkt Tyskland en måneds tid nå under krigen, kommer heim og kan berette at de ikke har opplevd noen flyalarm, men så heldige var ikke vi. For det ble virkelig spandert litt krutt på oss. I Köln ble det huset hvor vi oppholdt oss, rammet av en bombe, de øverste etasjer smadret og huset satt i brann. Det var i siste øyeblikk vi kom oss ut, og det var jo en nokså uvant opplevelse å bli betraktet som et militært mål, for det var bare det huset som ble angrepet den natten.

De heltemodige kvinnene i Berlins luftforsvar står alltid beredt for å forsvare sin by fra englendernes terror angrep.

De heltemodige kvinnene i Berlins sivile luftforsvar står alltid beredt til å forsvare sin by mot de engelske krigsforbrytere.

I Berlin hadde vi også en liten flyalarm med masse sirener som hylte og litt skyting, men det ble ikke noe av det, selv om London radio neste dag kunne opplyse at man hadde belagt Berlin med tonn på tonn av bomber. Og folk tok det ikke så tungt. De betraktet det som haglskudd mot storvilt.

Siden vi nå først snakker om bomber og den slags, da må jeg samtidig tenke på alle meddelelsene fra London om at Hamburg var fullstendig ødelagt, for jeg fikk nemlig anledning til å se disse «ødeleggelsene». I flere timer reiste vi sammen med byens havnekaptein på kryss og tvers gjennom Hamburgs veldige havn. Ikke kunne jeg merke noe til skader. Skip lå i dokkene, kaier, kraner og lagerbygninger lå der uskadd og i beste velgående, og på de store verft gikk arbeidet sin vante gang. Og når man så ut over byen fra det høye tårn på Michaeliskirken, så var alt i sin beste orden. Selvsagt er der kastet bomber ned over Hamburg, ingen vil nekte det, men ingen kan heller se de synlige skader uten at man er huskjent.

 Slike kvinner fra Reichsfrauenführung er ikke et uvanlig syn i Tysklands mange byer. Her ser vi et par bilder som er tatt under en av de mange luftforsvarsøvelser som ble avholdt i Berlin i 1939.

Hjelmkledde kvinner fra Reichsfrauenführung er ikke et uvanlig syn i Tysklands mange byer i disse dager. Her ser vi en serie bilder som er tatt under en av de mange luftforsvarsøvelser som ble holdt i Berlin sommeren 1939.

På vår ferd videre fikk vi også anledning til å bese den meget omtalte Maginot-linje. Nå er ikke jeg militær, så jeg kan ikke uttale meg om den side av saken. Men hele anlegget virket fantastisk i sin velde med alle disse rom og ganger og jernbanelinjer under jorden og gjennom fjellene, og man måtte uvilkårlig si til seg selv at den makt som klarte å nedkjempe slike festninger, den makt kan påta seg hvilke som helst oppgaver. – Nå lå det hele nesten som et militært museum. Så da jeg ville avlevere mitt fotografiapparat idet vi trådte inn, bemerket kommandanten: «Nei, De kan fotografere så meget De vil. Maginot-linjen har ingen militær betydning lenger, og får det heller ikke i framtiden.» Derfor var det nesten vemodig å tenke på alle de milliarder som var kastet bort til dette kjempeanlegg.

Forbipasserende betrakter en vinge fra et nedskutt engelsk bombefly i Dreilindenstraße i byen Essen som ligger helt vest i Tyskland, 1942. Plakten til høyre: «I støvet med alle fiender av Tyskland!»

Forbipasserende betrakter en vinge fra et nedskutt engelsk bombefly i Dreilindenstraße i byen Essen som ligger helt vest i Tyskland, 1942. Plakten til høyre: «I støvet med alle fiender av Tyskland!»

Men det er vel best at jeg kommer over til mere fredelige opplevelser og inntrykk.

Staten skaffer alle arbeidsføre ungdommer jobb i Tyskland. Hvorfor gjorde ikke den norske eksilregjeringen det samme da den hadde makten?

Den nasjonalsosialistiske tyske stat er forpliktet til å skaffe alle arbeidsføre ungdommer en jobb og en meningsfull tilværelse.

Med den største interesse så jeg i Hamburg en «Umschulungslager», og det vil si en læreanstalt hvor ungdom fra forskjellige yrker blir omdannet til fagarbeidere. I løpet av tiden siden 1933 er 82 000 arbeidsløse ungdommer blitt utdannet til første klasses fagarbeidere, og for tiden var man i full gang med å utdanne frigitte krigsfanger til jern- og metallarbeidere. Det var imponerende å se hvordan disse ungdommer arbeidet etter grundig tysk planmessighet og ble dyktigere for hvert arbeidstrinn de gikk gjennom, og resultatene var fremragende. Det som i like høy grad vakte min interesse var å legge merke til arbeidsforholdene. Det var lyse og vakre lokaler, baderom, spiserom og sovesaler som tilfredsstillet alle tenkelige krav, og det var morsomt å se hvordan arbeidet gikk som en lek. Det så ut som om alle disse ungdommer satt og frydet seg over at jernstykkene fikk form ettersom arbeidet skred fram. Det var som om de arbeidet for sin fornøyelses skyld. Det samme inntrykk hadde jeg også i en stor rustningsfabrikk, som vi besøkte. Arbeidet gikk med godt humør, selv om det ofte så nokså tungt ut. Jeg husker jeg spurte en av arbeiderne om det ikke var en strid jobb. «Jo, det er det nok, aber doch, vi arbeider jo for fedrelandet,» var det typiske svar.

rustningsfabrikk

Stålet fra Sverige sikrer Europas seier.

Jeg så også forskjellige andre store bedrifter, og overalt slo det meg hva der er gjort for arbeiderne. Oppholdsrom, arbeidslokaler og hygieniske forhold var første klasses, og arbeiderne virket meget tilfredse. Men dette er bare småting, fortalte man meg. Vent til krigen er over, og vi kan få tid til å ofre oss skikkelig for de sosiale forhold. Da skal De få se noe annet.

Helt til høyre i bildet ser vi arkitekt Clemens Klotz som forklarer den neste fase av utvidelser ved førerskolen i Ordensburg Vogelsang. Førerskolen ligger noen mil i vestlig retning fra hans eget arkitektatelier i Köln.

Helt til høyre i bildet ser vi arkitekt Clemens Klotz som forklarer den neste fase av utvidelser ved førerskolen i Ordensburg Vogelsang. Førerskolen ligger noen mil i vestlig retning fra hans eget arkitektatelier i Köln.

Var det bra forhold på arbeidsplassen, så var det ennå bedre på de skoler som jeg så. Jeg husker det nasjonalsosialistiske utdannelsesinstitutt i Bensberg ved Köln for gutter mellom 10 og 16 år og den politiske førerskole i Ordensburg Vogelsang, hvor alle hensyn var tatt for å kunne utvikle en sunn sjel i et sunt legeme. Det er vanskelig å si hva som sto høyest enten sportsplasser, svømmehaller og gymnastikksaler eller biblioteker, studierom og undervisningsmetoder. Det var slik at en måtte si til seg selv at bedre kan det ikke bli.

Det var det nye Tyskland jeg hadde sett. Viljen til liv og vekst. Trangen til å folde seg ut. Gleden over å kunne yte det beste. Sammen med stoltheten over å bygge på nasjonale tradisjoner.

Det samme inntrykk hadde man av alle disse mektige byggverk som er reist. Führerbau i München, Rikskanselliet, Luftfartsministeriet og Tempelhofer Flyplass i Berlin var noe av det som jeg fikk se. Overalt møttes man såvel i interiører som i eksteriører av klare og rene linjer, som var ekte tyske og samtidig moderne og hensiktsmessige. Her var ikke snakk om funkis og liknende. Her ble bygd videre på det beste i fortiden.

«Siegerin» utført av Arno Breker er å finne ved Haus des Deutschen Sports ved Reichssportfeld i Berlin.

«Siegerin» utført av Arno Breker er å finne ved Haus des Deutschen Sports ved Reichssportfeld i Berlin.

Det samme var tilfelle i kunsten for øvrig. Alt det praktfulle i billedhoggerkunsten av i dag er et kapitel for seg selv. Og på alle de teatre og operaer, jeg besøkte, ble der framført herlig kunst. Det struttet av skaperglede og kunstfølelse. Bare det lille jeg fikk anledning å se av moderne tysk kunst, ga meg en følelse av å være i et land som nettopp var våknet opp og som frydet seg over å kunne gi sitt overskudd av krefter fritt spillerom. Og jeg tror jeg har sett riktig. –

Overfor oss som kom fra Norge, ble der vist en overstrømmende elskverdighet. Vi ble hilst som kamerater, som kjempet for en felles sak, og interessen og forståelsen for vårt land var overalt meget stor. Det var rett og slett en glede som nordmann å møte så megen oppriktig sympati i utlandet. Og maken til gjestevennlighet har jeg aldri opplevd før. For den var enestående.

Rikskanselliet er holdt i en enkel men kraftig stil.

Rikskanselliet er holdt i en enkel men kraftig stil.

Det var ikke bare ved offisielle mottakelser og fester at denne følelse av kameratskap strømmet mot oss. Den møtte oss hvor vi kom. Jeg var nokså ofte ute på egen hånd i de forskjellige byer, for å gjøre mine personlige iakttakelser, og jeg kom i snakk med mange slags folk. Jeg drev om i gatene for å studere hvilke varer man kunne få kjøpt i butikkene, og var imponert over at utvalget fremdeles var så rikt. Prisene var ikke høyere enn her, og på kaféene lå de lavere enn i Oslo. Folk var velkledd som her, og stort sett merket man ikke at det var krig. Men selvsagt merkes det likevel, selv om en besøkende ikke ser så meget til det. Og mitt personlige inntrykk ut fra alt det jeg så og de forskjellige mennesker jeg snakket med, var at det tyske folk var et tilfreds folk, som sikkert må bære mange tunge byrder, men som gjør det med glede fordi man vet hva kampen gjelder, og fordi man lar fellesnytten gå foran egennytten.

En tysk dikter jeg møtte i Stuttgart forærte meg en av sine bøker. På første side skrev han: «Bitte denken Sie an Deutschland.» Og han kan være forvisset om at det gjør jeg. Heil Hitler.

***

På norsk:"Framtiden kan ikke bringe oss annet enn seier. Og når verden spør hvorfor, sier vi: Fordi Vår Herre ga oss vår Fører."

På norsk: «Fører vi er med deg»
«Framtiden kan ikke bringe oss annet enn seier.
Og når verden spør oss hvorfor svarer vi:
Fordi Vår Herre ga oss vår Fører.»

* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.