ODD FOSSUM, formann i Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, Oslo.

Odd_J._Fossum_1942rikstingAlltid var utferdstrangen levende i det norske folk. I så måte var heller ikke jeg noen unntagelse. Jeg drømte som så mange andre norske gutter, om å få komme ut og se de store land og fremmede folk. Men den drømmen kunne jo ikke bli til virkelighet for den som ingen penger hadde. Mange av mine venner dro til sjøs, men de kom sjelden lenger enn til havnebyene og havnebyenes bevertninger. Det de så og lærte der, ga neppe det riktige bilde av landet og folket de gjestet.

Nasjonalsosialistiske kjempere.

Nasjonalsosialistisk samholdskraft mot Laissez-faire-politikk og plutokratisk utbytting av arbeiderne!

Så kom omveltningen også hos oss, Norge fikk nye styresmenn, menn som gikk inn for andre idealer, og et nytt samfunnssystem. Vi arbeidere ble fridd for proletariatets stempel, og ble opptatt som likeverdige og medbestemmende borgere av den solidariske arbeidsstat de ville skape. Begrepet penger mistet sin avgjort bestemmende rolle, isteden ble begrepet arbeid satt opp som det bestemmende. Istedenfor pengeadel, fikk vi arbeidets adel. Istedenfor den organiserte splittelse, fikk vi organisert samarbeid. De tok straks til med en rettferdigere fordeling av de sosiale goder. Heller ikke det, å få reise ut og studere andre nasjoners samfunnsordning, se og lære andre himmelstrøk å kjenne var lenger bare forunt den som hadde penger nok til det.

Die Handwerkerin.

«Die Handwerkerin».

Jeg var en av de mange, som det siste år har hatt anledning til å studere forholdene i Tyskland, den innbydelse jeg fikk la veien åpen for meg, drømmen kunne virkeliggjøres. Det er blitt skrevet og sagt så meget om Tyskland, selv har en jo også dannet sin mening. Jeg var spent. Ville jeg bli skuffet eller styrket i min tro på at det tyske folk har vist oss veien fram til en sosialt rettferdigere samfunnsordning? Det at reisen foregikk i en historisk tid, med Tyskland i kamp for sitt være eller ikke være, i kamp for sin og de andre europeiske nasjoners framtid, gjorde den i aller høyeste grad interessant. Se et stort folk i ferd med å løse de sværeste oppgaver det noensinne i historien er blitt pålagt, en kraftprøve som krever uhørte offer av enhver enkelt folkefelle.

I alle land, i enhver krig, kan man finne uttrykk for en strålende nasjonalpatriotisme. Men har man under slike forhold, som de Tyskland er oppe i, rett til å vente at de sosiale forhold blir ofret den nødvendige omsorg, og at de sosiale framskritt som er nådd får den nødvendige videre utvikling?

Sannheten om den plutokratiske løgnpropaganden når stadig ut til nye rasefeller.

Løgnpropagandaen fra London må stadig vike terreng i det frigjorte Europa.

Det imponerende reisningsverk, som det tyske folk har prestert på alle områder siden nasjonalsosialismen overtok makten, tror jeg ingen ærlig iakttager underkjenner. Det man har så vanskelig for å tro, er at det tyske folk står samlet bak sin Fører og hans medarbeidere. At den organiserte kraft, som har båret verket fram har vært frivillig, og ønsket av den alminnelige tyske mann og kvinne. At de tyske arbeidere frivillig har ofret det som kampen har krevd. Den agitasjon som Tysklands fiender først og fremst har spillet på, er at nasjonalsosialismen er arbeiderfiendtlig politikk, og har fratatt de tyske arbeidere enhver medbestemmelsesrett og enhver sjanse til å oppnå et menneskelig tilvære. De tyske arbeideres hengivenhet og strålende begeistring for Der Führer, deres stilling i og til det tredje rike, deres boligforhold, opplærings- og utviklingsmuligheter, stempler en slik agitasjon for det den er, den sletteste form for jødisk løgnpropaganda.

Før Adolf Hitler reddet det tyske folk fra undergang var fritidsreiser med tog for lystens skyld en umulighet for de store lag av den kuede befolkningen.

Før Adolf Hitler reddet det tyske folk var fritidsreiser for «lyst skyld» en økonomisk umulighet for de store lag av folket.

Vi var 15 kamerater som sammen gjorde denne reisen til Tyskland, og allerede ved første anledning, da vi hadde fått stablet inn vår bagasje og satt oss til ro i toget som førte oss til Berlin, møtte det nye Tyskland oss. Togkontrolløren åpnet kupédøren, og på sin åpne og hjertelige måte, hilste han oss med sitt Heil Hitler. Overalt på denne reisen, hadde jeg full anledning til usjenert å diskutere med tyske arbeidere, de problemer som interesserte meg. Alle de synlige bevis jeg så på en enestående nasjonal og sosial reisningsvilje, offentlige bygninger, fabrikkanlegg hvor alle sanitære hensyn var tatt med i beregning, autostradaer, idrettsanlegg, ungdomsherberger, arbeiderboligene og parkanleggene, som lå der som storbyens lunger, imponerte meg. Men det som tross alt dette, gjorde et enda dypere inntrykk, var den organiserte folkekraft som bar det hele fram. Ånden i det tyske folk, selve folkets vilje og besluttsomhet, som møtte meg overalt. Et folk som visste hvor utrolig meget de hadde å forsvare, og som derfor ikke fant noe offer for stort.

Slik kues den tyske arbeider: han har råd til å kjøpe seg boliger som norske koleger bare kan drømme om.

Hva gjorde våre «demokratiske» politikere heime i Norge mens Tyskland bygde disse slott til sine arbeidere, annet enn å advare oss mot den «fascistiske fare» samtidig som titusener av unge nordmenn gikk arbeidsledige?

De_Vlaamsche_JeugdI München, hvor vi oppholdt oss noen dager, traff jeg sammen med noen veiarbeidere, de ville gjerne høre om Norge, og jeg hadde jo mange spørsmål å stille. Vi ble enige om å møtes om kvelden i en folkerestaurant. Alltid vil disse arbeidere og de meningsutvekslinger, som utviklet seg, stå levende for meg. Jeg vil nevne følgende uttalelse fra en av dem: «Vi brøt sammen i forrige verdenskrig. Ikke fordi våre fiender nedkjempet oss med sine våpen, men fordi heimefronten brøt sammen. Nå består heimefronten av nasjonalsosialister, og kan ikke brytes. Militært kan ingen makt i verden slå oss, vi kjemper på to fronter. Våre arméer vil seire på den ytre front, fordi heimefronten er villig til, koste hva det koste vil, å yte de offer som den militære front krever av oss. Mangt og meget kan skje, men ingenting kan hindre en germansk seier i den revolusjon som vår verdensdel nå gjennomgår.»

Nasjonalsosialismen er «liberalismens» rake motsetning: Grunnstammen i dagens Tyskland er en arbeidsadel og en bondeadel som ikke er gjeldstynget eller fratatt sitt arbeid og derfor må overleve på et økonomisk og sosialt eksistensminimum som ekskluderer disse store lag av folket fra enhver form for reel politisk innflytelse og kontroll over sin egen skjebne og lykke. Da liberalistene lot de sosialdemokratiske kreftene «få en fair chanse» i Norge fikk også det norske folk sørgelig erfare at deres store løfter om «forbedring av bøndenes og arbeidernes livsvilkår» selvsagt uteble. De store bankenes ønske om profitt og utbytting av folkemassene i et «fritt marked» – hvor de selv bestemmer alle spillereglene! – er selvsagt noe de aldri ville gi frivillig slipp på for noen pris i verden. Liberalistene har derfor, sammen med sine sosialdemokratiske allierte, erklært krig mot de frigjorte arbeidere og bønder i det nye Tyskland da de fryktet en dominoeffekt av nasjonalsosialistiske-revolusjoner.

Denne uttalelse, i de forskjelligste variasjoner, hørte jeg av alle. Ikke fordi den var tillært eller måtte sies, men fordi denne seiersvilje og sikkerhet har gjennomsyret hele det tyske folk. Jeg som kom fra Norge, hvor folket enda for en stor del er splittet og tvilende, fikk for første gang se et samlet enig folk i kamp for hele Europa og for framtidens slekter. Offervilligheten var også imponerende. Vi her heime, som lenge før det var tale om noe savn, klaget og jamret oss på den uverdigste måte, aner ingenting om denne daglige innsats, og om den heroisme et folk kan vise, som vet hva det vil, og vet hvorfor det fører kamp. Intet offer er for stort, hvis det er nødvendig for Tyskland og Europas skyld. Det er ikke sant at Tyskland tenker først og fremst på sitt eget, de tenker på Europa, de tenker stort, og på det hele i sammenheng. Dette skyldes vel deres egen sterke samhørighetsfølelse, som utvidet fører til ansvar for den hele verdensdel. Jeg fikk en sterk følelse av at de med særlig velvilje omfatter oss nordmenn. Rasefølelse er gått tyskerne i blodet på en slik måte som de færreste nordmenn aner.

Alt jeg så i Tyskland vitnet om et enestående organisasjonstalent. Arbeidet var organisert, og de sosiale goder og tiltak skyldtes omsorgsfull planleggelse og organisasjon. Alle krefter ble satt inn der hvor det var mest nødvendig for det hele samfunn og for det tyske folks framtid. La meg nevne et eksempel på sosialt ansvar og samvittighetsfullhet. På tilbakeveien fra Syd-Tyskland til Berlin, oppdaget jeg at der med toget fulgte en vogn med barn. Jeg ble interessert og gikk inn i samme vogn. Jeg fikk tak i den jeg forsto var leder, og spurte hvor barna kom fra og hvor de skulle hen. Jeg fikk da vite at det var tyske barn fra Polen og grensedistriktene i øst, som ved legeundersøkelse hadde vist seg ikke å holde normal vekt. De hadde ikke fått tilstrekkelig med mat, eller ikke den rette maten. Stellet heime hadde kanskje heller ikke vært det beste. Ved en dertil utbygd organisasjon var de samlet sammen, og hadde fått sine opphold på ferieheim. Når de så var kommet seg fikk de reise heim, men var nå innregistrert, og deres senere utvikling ble da overvåket av organisasjonen. Lederen fortalte at han hadde sitt arbeid, men hadde frivillig meldt seg til tjeneste i denne organisasjon. Han arbeidet i sin fritid med dette, men da slike reiser skulle foretas, ordnet organisasjonen med permisjon for ham. Han sa også at han interesserte seg særlig for dette arbeid, da han anså det for et av det nasjonalsosialistiske Tysklands hovedoppgaver å gjøre alt for å skape et sunt og livskraftig folk.

Nasjonalsosialisme er å erkjenne at man tilhører et folkefellesskap og at man av den grunn frivillig velger å handle til beste for dette folkefelleskaps skjebne. For barn faller prinsippet om «fellesnytte framfor egennytte» og «egennytte gjennom fellesnytte» helt naturlig.

begeistrede pikerSlike og lignende tiltak, skjer hver dag og hver time rundt omkring i det store rike. Og bak det hele står målbevisst, villende og uavbrutt arbeidende det nasjonalsosialistiske parti med Føreren i spissen. Enten det er ved frontene mot den ytre fiende, eller det er på heimefronten, overvåker partiets tillitsmenn at de nasjonalsosialistiske retningslinjer blir fulgt.

***

Den nederlandske arbeidsfront.

Ungdom fra «Nederlandsche Arbeidsfront» står sammen med sine germanske kampfeller mot plutokratenes gjeldsdiktatur. De vet at det nettopp er det arbeidene folk som må bære de største byrdene av de internasjonale bankenes finanssvindel. Det er arbeidernes liv og helse som holdes som hovedgarantist for tilbakebetalingen av alle «lånene» som de store bankene prakker på de unasjonale og korrupte politikerne i alle verdens land.

 

«Rasefølelse er gått tyskerne i blodet på en slik måte som de færreste nordmenn aner.»

«Rasefølelse er gått tyskerne i blodet på en slik måte som de færreste nordmenn aner.»
Odd Fossum, formann i Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, Oslo.

* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.