LEIF SINDING, direktør, Statens Filmdirektorat, Oslo.

LEIF SINDING

olympische-spiele-1936Kommunenes- Filmcentral_ A.S._1943Da jeg i 1941 besøkte Berlin, var det nøyaktig 10 år siden jeg forrige gang var i rikshovedstaden. En rekke forskjellige forhold hadde bevirket at jeg til tross for den ivrige Tysklandsvenn jeg var – i årene 1921-31 avla jeg ikke mindre enn 9 forskjellige besøk av kortere eller lengre varighet i Tyskland – ikke hadde fått anledning til et nytt besøk. Da jeg allerede på et tidlig tidspunkt var kommet i kontakt med nasjonal-sosialismen og stod positivt innstilt til dens ideer, var det en selvfølge at jeg mer enn gjerne ville ha avlagt Hitlers Tyskland et besøk, men skjebnen ville det ikke slik. Selv et lenge planlagt og forberedt Berliner-besøk i Olympia-året 1936 ble det ingen ting av. I stedet for inntok jeg plassen bak kameraet på våre heimlige filminnspillingsmarker.

Leni RiefenstahlJeg hadde fra før mange venner i Berlin, og jeg vet ikke noen by hvor jeg i grunnen har følt meg bedre heime utenfor mitt eget land. Men inntrykket i 1931 var ikke bare behagelig. Jeg hadde jo helt fra 1921 av med forferdelse konstatert jødenes stadig stigende makt og innflytelse, men i 1931 hadde deres frekkhet nådd en høyde som virket likefram gruoppvekkende. Jødenes skitne fantasi og lidderlighet hadde formådd likefrem å sette sitt smussige stempel på Berlin. Det stod en gufs av pornografi og pervers erotikk fra gater og kaféer. Ikke ti meter kunne en gå i fred før en eller annen ivrig selger ville prakke på en «Die Ehe», «Die Freundin» og hva nå denne hærskare av smussblader het. På kaféer og kabareter var all slags perversitet den store mote, og jødene som bevisst søkte å styrte folket ut i fordervelsen og ødeleggelsen, flirte åpenlyst.

Men for en forskjell disse 10 år har gjort. Berlin er som forvandlet. Den er blitt en åpen og renslig by. En germansk by. De flirende, uforskammede og hovmodige jøder er forsvunnet fra gatebildet. Lasten som innbringende jødisk forretning feid vekk.

Det hersker en mengde forvirrede rykter om «undertrykkingen i Tyskland» av «alt som før var fritt» mens nettopp det motsatte er tilfellet! Som et eksempel kan her nevnes at det aldri har blir slått ned på frivillig organisasjonsvirksomhet som er kun er av positiv og oppbyggende karakter for folkehelsen slik som nakenkulturen. I Tyskland dyrkes nakenkultur som aldri før – og av mange flere mennesker enn i tidligere tider! Dette er et konkret resultat av at den reelle personlige friheten faktisk har økt betraktelig etter at den liberalistisk-konstruerte arbeidsløsheten ble avskaffet av Hitler. Det gledelige er at tyskerne (ut av egen fri vilje!) i stor grad velger å bruke sitt overskudd av penger og fritid på å dyrke nettopp sosialt og åndelig oppbyggende aktiviteter slik som nakenkultur og dugnadsarbeid i fellesskap med andre. Å se dette med egne øyne får en nordmann til å klype seg selv i armen. På bildet over sees en offentlig utstilling i regi av FFK-bevegelsen (Freikörperkultur) som ble holdt i 1936. Interessen for bøker og manualer om sunnhet, helse, trening og åndelig velvære er i dag meget populære. De nordiske folkestammer har alltid visst å dyrke solen i de korte sommermåneder vi har til rådighet. Motsatsen til vår urgamle nordiske-germanske dyrkingen av livet og skjønnheten er den pietistiske holdningen til nakenhet, seksualitet og kropp som føres i de usunne samfunn hvor den nordisk-germanske livsanskuelse fremdeles er fraværende . Gledelig nok er har de nordiske land så smått begynt å ta etter Tysklands eksempel med det tyskvennlige Sverige som foregangsland.

«Disse brunbrente, germanske soldater kjemper ikke først og fremst mot de asiatene som ligger her bak panser-graven og som kan være farlige nok. De kjemper for den germanske rase og dens livsrum, mot jødene i Sovjet-Russlands steppe og i London og New York.» Walter Fyrst, Aftenposten 5. desember 1941.

«Disse brunbrente, germanske soldater kjemper ikke først og fremst mot de asiatene som ligger her bak pansergraven og som kan være farlige nok. De kjemper for den germanske rase og dens livsrom, mot jødene i Sovjet-Russland, London og New York.»
Walter Fyrst, Aftenposten 5. desember 1941.

Selvsagt setter krigen sitt preg på Berlin i dag, men i langt mindre utstrekning enn en skulle vente. Når en tenker på de millioner som kjemper og blør for Europas frihet der borte i øst, og de andre millioner som står på vakt mot Albions pirater, så er det helt forbausende hvor mange mennesker det er en treffer på. Fremdeles vrimler Berlin av mennesker, gatebildet er nesten like livlig som før, restauranter, kinoer og teatre er fulle.

Pål Fredrik Sinding. SS-Oberschütze i 5. SS-Division Wiking, Regiment Norland 17. kompani.

Paal Fredrik Sinding. SS-Oberschütze i 5. SS-Division Wiking, Regiment Nordland, 17. kompani.

Men det som gjorde aller mest inntrykk på meg, var den glade og sikre tillit som preget folket. En skulle tro at en far og mor ville knuges ned av angst ved tanken på sønnenes kamp borte på de endeløse russiske stepper, men jeg oppdaget aldri noe slikt, og den ro og verdighet som alle viste, gjorde et dypt inntrykk på meg. Min eneste sønn kjempet selv med i SS i Ukraina, og jeg formådde ikke å legge skjul på min nervøsitet for hans skjebne, men når disse tanker overmannet meg, kunne jeg hente ny kraft og styrke ved synet av den tapperhet som tusener av Tysklands mødre og fedre la for dagen når det gjaldt deres sønner, og en følte seg stolt over at en tilhørte det samme blod, den samme rase, og at en også var germaner i denne folkenes store skjebnetime.

Zaitzow_ti_gutter_og_en_jente-1944Hva mitt eget fag, filmen, angår så hersket det et slikt liv og sånn travelhet i alle filmatelierene at en måtte gni seg i øynene og spørre om det overhodet var mulig. Filmproduksjonen gikk som normalt midt under den store krigens vanskeligheter. På Tobis-atelierene danset og sang muntre skuespillere i operettefilmen «Immer nur du». På Ufa-atelierene vrimlet en broket spansk folkemengde gjennom gatene i landsbyen «Tiefland».

Germaner-med-faneOveralt den samme ro, den samme selvfølgelige arbeidsglede. Sønn eller bror kjempet der ute i det store ukjente, men deres skjebne lå ene og alene i Guds hånd.

Nei, et slikt folk kan aldri i livet beseires.

***

olympia* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.