LARS ERLANDSEN, sjefkjemiker, Oslo.

I årenes løp har jeg ved flere anledninger hatt den glede å kunne reise til Tyskland. De fleste av disse reiser har hatt et dobbelt formål, dels å studere den tyske fettindustri, dels å følge den vitenskapelige utvikling på mitt spesielle felt, fettkjemien. Forutsetningene for at disse reiser har kunnet komme i stand og gjennomføres tilfredsstillende har vært lagt i og med at jeg har stått som medlem av Det Tyske Fettforskningsselskap og Den Internasjonale Fettforskningskommisjon – hvis president for tiden er tyskeren, professor H. P. Kaufmann – samt at jeg gjennom mange år har vært knyttet til norske bedrifter som har vennskapelige forbindelser innen den tilsvarende tyske industri.

Professor Hans Paul Kaufmann,president for Den Internasjonale Fettforskningskommisjon.

Professor Hans Paul Kaufmann,
president for Den Internasjonale Fettforskningskommisjon.

Av særlig interesse var min siste reise til Tyskland i april/mai 1941, dels fordi den foregikk i et land som er midt oppe i en gigantisk kamp på liv og død, dels fordi jeg denne gang fikk se deler av landet som jeg ikke tidligere hadde besøkt, og sist men ikke minst fordi jeg ved min deltagelse i Fettforskningsselskapets kongress i Wien fikk anledning til å få et førstehånds kjennskap til tysk vitenskap og forskning så vel som til teknikk og industri; dette siste ble ytterligere utdypet ved senere personlig besøk ved en rekke større industrielle bedrifter i Nord-Tyskland.

På grunnlag av denne reise sitter jeg derfor inne med et inngående kjennskap til teknikk og forskning i Tyskland i dag, på mitt spesielle felt. Og jeg etterkommer med glede anmodningen om å meddele litt av mitt syn på Tyskland i dag.

Ved et laboratorium i Hamburg.

Ved et laboratorium i Hamburg er alle i full swing.

La det være sagt med en gang at reisen ble ikke så lite av en opplevelse. Og grunnen var ikke så mye det rent faglige utbytte, men desto mere den «ånd som svevet over vannene», det vil i dette tilfelle si den samvirken av positivt byggende krefter som foregår på alle felter av samfunnslivet, under ledelse av Det Stortyske Rikes fører Adolf Hitler. Vitenskap, forskning, teknikk og industri, alt er underordnet det nasjonalsosialistiske prinsipp om fellesnytten foran egennytten. Og den måte på hvilken enhver samfunnsborger går inn for å løse sin oppgave – enten den er stor eller liten – til beste for hele folket, er imponerende, og avtvinger den største respekt.

Prøveflygeren Hanna Reitsch er en meget populær aviator som tar del i det risikofylte arbeidet med å forbedre flysikkerheten på nye prototyper av fly og autogyroer ved siden av å holde flyoppvisninger.

Her ser vi Dr. Margarete Güssow ved "Studium der Mathematik, Physik und Astronomie" i Berlin. Som det går fram av bildet er det tydelig at hun ikke er like godt informert om "den frie forsknings" elendige forhold i det nasjonalsosialistiske Tyskland som våre hjemlige jøssinger mener å vite.

Her ser vi Dr. Margarete Güssow ved «Studium der Mathematik, Physik und Astronomie» i Berlin.

Det er ofte fra nasjonalsosialismens motstandere blitt hevdet at den frie forskning ikke eksisterer lenger i Tyskland, at forskerne arbeider under tvang og derfor uten glede, samt at de av den grunn aldri vil kunne nå fram til resultater av noen betydning; dessuten hevder man at krigen har lammet alt som heter vitenskap og forskning. – Det er forresten ganske karakteristisk at de som uttaler seg mest skråsikkert herom, det er de som aldri har satt sine bein i Tyskland. Hadde de for en gangs skyld reist dit, ville de ha sett det samme som jeg, nemlig følgende:

Forskningen drives i dag i Tyskland så intenst som aldri før; statsmaktene har nemlig innsett dens store, ja livsviktige betydning for hele det tyske folk, og har derfor sørget for at forskerne kan forbli på sin post på heimefronten. Og den som ved selvsyn har opplevd den begeistring og glød med hvilken disse menn og kvinner i vitenskapens tjeneste går inn for sin oppgave, hver på sin post, for å yte sitt bidrag til det felles beste, han vil da oppleve den samfølelsens ånd og hengivenhet overfor der Führer som preger det tyske folk – og han vil senere neppe turde ta ordet om tvang og gledesløshet i sin munn mere! Og hva resultatene av tysk forskning og teknikk angår, så skulle det vel være unødvendig å komme noe nærmere inn på dette; utviklingen siden 1. september 1939 har selv gitt svaret på en overbevisende måte.

Trass den massive hatpropagandaen mot det fredelige Tyskland i "de demokratiske landene" har det tyske folk prestert underverket med å gjøre seg selvberget på de fleste områder som de før var avhengig av. Da de kriminelle privateide sentralbankene i Amerika og England forstod at de ikke kom noen vei med sin sjofle handelsboikott og utsultingsstrategi var krigserklæringen deres et faktum. På bildet til høyre ser vi en veggutstilling av produksjonsprosessen ved fremstilling av syntetisk gummi ved IG. Farben.

Trass den massive hatpropagandaen mot det fredelige Tyskland i de «demokratiske» landene har det tyske folk prestert det underverk å gjøre seg selvforsynt på de fleste områder som de før var helt avhengig av utenlandsk import for å dekke. Da de kriminelle privateide sentralbankene i Amerika og England forstod at de ikke kom noen vei med sin sjofle handelsboikott og utsultings-strategi kom krigserklæringen deres også helt som ventet. På fotoet til høyre ser vi en veggutstilling av produksjonsprosessen ved fremstilling av syntetisk gummi ved IG. Farben.

Dr. Bertha Karli ved "Studium der Physik und Mathematik" med en assistent er vist heller ikke klare over de forskinings og kvinnefiendtlige holdningene som eksisterer i Det tredje riket ifølge BBC.

Dr. Bertha Karli ved «Studium der Physik und Mathematik» og hennes assistent arbeid på heimefronten for det nye Tyskland og Europas frihet.

Et folk som besitter den livskraft som det tyske folk i dag, en kraft av hvilken jeg ved min reise fikk se de mest imponerende utslag, et slikt folk vil ikke kunne beseires eller dø – det vil måtte seire!

deutschlands-befreiung* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.