HÅKON MEYER, formann i Norsk Kommuneforbund, Oslo.

HAAKON MEYER

norsk-kommuneforbundTross erfaringene er det en utbredt oppfatning at England før eller senere kommer til å vinne den europeiske krigen. Det er en tro som bygger på mange slagord – «England vinner alltid det siste slag», heter ett av dem. Bak slike slagord kan en skyte avgjørelsen hen og vente i godt håp. Imens kan en vanskelig holde fast ved troen på at englenderne på ny skal landsette tropper i de hærsatte land og jage tyskerne ut. Kampene fra Ringsaker til Åndalsnes ga svært lite håp om en slik mulighet i Norge, og senere erfaringer fra Nord-Frankrike over Hellas til Kreta tyder heller ikke på at en slik mulighet foreligger. Troen på England knytter seg da oftest til en sammenlikning med forrige krig. Den karakteriserer en slik: Tyskland vant alle slag, men England vant krigen. Det er med andre ord en utholdenhetsprøve en forestiller seg. Etter at den tysk-russiske krigen brøt ut, har håpet om at Tyskland ikke kan holde ut, fått ny næring. Da det er innlysende at Tyskland har våpen nok, ja har erobret enorme reserver av våpen, er det ikke det som kan klikke. Og det er neppe heller mangel på olje eller råstoffer, – dels har Tyskland etter de vunne seire svære råstoffkilder til disposisjon, dels har det funnet syntetiske reserver. Troen på at krigen i Russland skal ende med et militært nederlag svinner hen, og da en under denne verdens veldigste frontkamp heller ikke ser noe tegn til at England skal gå til en militær offensiv, som kan være noen fare for Tyskland, blir det umulig å regne med det militære nederlag. Tilbake blir bare utmattelseskrigen. Og den tenker en seg da som under den forrige krig, det vil si en utsulting av den mellom-europeiske befolkningen inntil alle reserver er forbrukt og krigen ender i et indre sammenbrudd. –

Medlemmer av Jungmädelbund i Worms henger opp plakat «Jente, kom igjen, du hører til hos oss!» (Mädel komm auch du gehörst zu uns)

Heimefronten står sterkt i det nye Tyskland. Her er noen jenter fra Jungmädelbund i ferd med å henge opp plakater med budskapet «Jente, bli med, du hører til hos oss!»

Da jeg i juni reiste til Tyskland, var den tysk-russiske krigen ennå ikke brutt ut, men det var likevel klart at denne tankegangen så ofte dukket opp, at det interesserte meg særlig å få et inntrykk av Tysklands indre fasthet. Jeg hadde et visst sammenlikningsgrunnlag. Jeg oppholdt meg i Tyskland omlag 7 måneder i året 1916, da krigen hadde vart mellom 1½ og 2 år. Jeg har dessuten reist i Tyskland hvert år før denne krigen og vet at landet i visse henseender gikk inn i storkrigen 1939 med mindre reserver enn i 1914.

Fra Berlins gater, bananvogn

Utsalgsvogn fylt med bananer i Berlin.

hamsterinDet er imidlertid min oppfatning at Tyskland har lært hva det var nødvendig å lære av forrige krig. Og jeg er kommet til den tro at England ikke har mulighet for å seire ved hjelp av sulteblokade og ved heimefrontens sammenbrudd. Et indre sammenbrudd har ikke bare til årsak sult og nød, men også den oppløsning av indre autoritet og fasthet som militære nederlag under en sulteperiode fører med seg. Og det har til årsak de indre motsetningene i et folk, som kan bli så voldsomme og slå så hatefullt ut, når nederlag og sult og nød bryter inn over det.

Disse kvinnene vet godt at det nedrige England kun kan vinne over Tyskland ved å føre den samme feige utmattelseskrigen som har vært deres varemerke til alle tider. En utmattelseskrig som de i dag forsøker å påskynde med sitt nye våpen; terrorbombing. De vet også at hvis Englands egentlige oppdragsgivere, i The City, også denne gangen skulle vinne; vil dette være ensbetydende med den totale undergang og især for den tyske arbeiderklasse som allerede nå blir rammet mest av den engelske terrorbombingen siden London og BBC har valgt å definere arbeidernes boligkvartal som "industrielle mål". "Marxisme" er kun en kvasi-religion (eller som stråmannen Karl Marx sa det i rene ord "opium for folket") som finansherrene i The City har konstruert for å lure de store masser av arbeidere som er naive og godtroene nok til å bite på. Disse utgjør idag et folkehav av viljeløse kveg som finansherrene hisser opp til "nasjonale eller marxistiske-revolusjoner" både i øst og vest de ganger da det tjener deres egne sak og bankkonto. Helt siden den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i Tyskland i 1933 har disse finansherre gjennom sine liberalistiske og marxistiske trykksaker samt deres internasjonale telegrambyråer klaget over "sensuren i Tyskland" eller mer riktig: at Tyskland er det eneste land i verden som ikke sensurer sannhetene om finanskapitalistenes skitne spill i The City, Manhattan og indirekte i Moskva.

Disse kvinnene vet godt at det nedrige England kun kan vinne over Tyskland ved å føre den samme feige utmattelseskrigen som har vært deres varemerke til alle tider. En utmattelseskrig som England i dag forsøker å påskynde med sitt nye våpen; terrorbombing. Arbeiderne vet også at hvis Englands egentlige oppdragsgivere i The City også denne gangen skulle vinne; vil dette være ensbetydende med den totale undergang for det tyske folk en gang for alle, og især for arbeiderklassen som allerede nå blir hardest rammet av RAFs terrorbombingen av deres boligkvartaler som BBC så kynisk omtaler som «industrielle mål». «Marxisme» er kun en kvasi-religion (eller som opphavsmannen Karl Marx ærlig inrømmet «opium for folket») som finansherrene i The City har konstruert for å lure de store masser av arbeidere som er naive og godtroene nok til å bite på. Disse mennesker utgjør i dag et folkehav av viljeløst kveg, likegyldig om de kaller seg jøssinger eller marxister. En hop som finansherrene kan hisse opp til «nasjonale-» eller «marxistiske-revolusjoner», i øst og vest, men alltid og bare kun de ganger det tjener deres egen sak og bankkontoer.

Nasjonalsosialismen i Tyskland har uten tvil gått gjennom så voldsomme kamper at den har bitre motstandere. – Men det forhold kan ikke overskygge den kjensgjerning at den nasjonalsosialistiske ledelsen i Tyskland er fast og enhetlig, og at den etter to års krig har styrket sin autoritet. Det keiserlig-parlamentariske Tyskland hadde i selve organisasjonen så sterke indre motsetninger at de slo ut i åpen strid så snart påkjenningen kom. Keiserstyret savnet i politiske kretser faktisk autoritet og mellom hærledelse og parlamentet, mellom parlament og regjering og mellom regjering og hærledelse, for ikke å snakke om mellom partiene, var motsetningene uavlatelig til stede, skarpere og skarpere jo lengre det varte. Det nye Tyskland er organisert med en slik krig som mulighet, og alle disse motsetninger i selve statens organisasjon er eliminert, slik at de ikke kan undergrave statsledelsens autoritet.

Den tyske krigsøkonomi kan vekke kritikk. Den har bl.a. ført med seg et enormt funksjonærvesen. Men den kritikk som måtte rette seg mot statsorganisasjonen i denne tiden, avvæpnes i høy grad ved at organisasjonen har vist seg så fullkommen til sitt bruk. Denne staten har vist slik handledyktighet, slik raskhet og smidighet, at den i disse to år er gått fra den ene veldige seier til den annen. Og den som spekulerer i det indre sammenbrudd, også regne med den psykologiske virkningen av svære nederlag. Det er temmelig meningsløst å vente at en fast statsautoritet som leder staten fra seier til seier, blir undergravd i et folk, eller at indre oppløsning og håpløshet brer seg under slike forhold. –

nasjonalsosialismeTilbake står det vesentligste: ernæringsspørsmålet. Her viste bl.a. en rekke av de foredrag jeg hadde høve til å følge, hvor stor vekt den tyske staten la på å bygge ut den utenrikske handel under krigen, for gjennom utenrikshandelen å tilføre de i egentligste forstand krigførende folk størst mulig kvanta av næringsmidler, også på kostnad av de mindre, mer velstilte, ikke direkte krigførende folk. Derved kunne faren for matnød avverges. Og denne gang var forrådene i en by som Berlin ikke til å sammenlikne med hva de var etter en like lang krig i 1914-16. Jeg har spist så mange måltider på Berlins restauranter dengang og nå, at jeg tør gjenta: det er overhodet ikke til å sammenlikne. Det skyldes jo bl.a. at denne gang er spekulasjonsinteresser og frie prisdannelser, smughandel og hamstringshandel med hard hånd fjernet fra markedet.

Husholdningskurs i regi av Reichsfrauenführung er meget populære.

Husholdningskurs i regi av Reichsfrauenführung er meget populære
såvel som deres informasjonshefter.

vegetarmeny

En meny med vegetarmat granskes iherdig.

Nå vil de fleste si at Berlins restauranter sikkert ikke er det sted hvor en lettest gjør studier i denne sak. Det er riktig. Men under forrige krig bodde jeg månedsvis i landet, og under mitt opphold denne gang kunne jeg sette meg inn i situasjonen ved lange samtaler med fastboende, – jeg har en datter som bor i Tyskland. Min oppfatning ble at rasjoneringen denne gangen er gjennomført på en langt mer tilfredsstillende måte. Den tar hensyn til arbeid og yrke, ikke til pengene. Den griper inn på alle områder. Den er gjennomført til det ytterste om omfatter følgelig langt flere varesorter enn i vårt land. Krigsøkonomien gjør en lavere levestandard nødvendig, lønningene rekker ikke langt. Men lønningene rekker til å kjøpe de varer som rasjoneringskortene lyder på. Og aller vesentligst: disse varer er forhånden. – Det var i juni mulig når som helst å gå inn i en tilfeldig delikatesseforretning og kjøpe smør, ost, pølse o.l. på kortene. Det er en avpassing av lønninger, kort og varekvantiteter til hverandre. Og resultatet var at det etter 1½ års krig ikke fantes varekøer. Hver dag sto det lange køer foran tobakksforretningene og i juni ved grønnsakforretningene, for så tidlig var det sparsomt med de nye, urasjonerte grønnsaker. Men ellers kunne en gå timevis gjennom boligstrøkene uten å se en varekø.

Et bilde av et populært kurs i matlaging som ble holdt sommeren 1939.

Kurs i husholdningsøkonomi avertert med skiltet 
«hva tilbereder jeg?»

Etter det samme tidsrom var det under verdenskrigen 1914-16 en åpenbar underernæring og en kjøtt- og fettmangel som hver dag undergrov. Denne sommer var kjøttrasjonene tilstrekkelig til at en kunne spise kjøtt 4 til 5 dager i uken (den ble satt ned fra 500 til 400 gram pr. uke i juni). Det var ennå hvitt brød å få, og det var smør og margarin til stede.

fredsnasjonen-tysklandIngen kan vite hvor langt dette vil holde under en årelang krig. Men ett er sikkert: tilførsel, fordeling og priser er nå så meget bedre organisert enn forrige gang, at det ingen hensikt har å trekke en umiddelbar sammenlikning med dengang. Etter to års krig er det intet som tyder på at det regnestykket skal gå opp, som går ut fra indre motsetninger, undergravd autoritet, nederlagsstemning, sult og sammenbrudd. – Hva England ikke formår militært, formår det under forholdene i dag heller ikke ved hjelp av sultekrig.

De har bedt om mitt inntrykk fra Tyskland. Dette er et av mine vesentlige inntrykk.

1918-1943

***

Var det tyske folks fører for naiv da England rustet opp som gale bulldogs for å bygge opp sin luftarmada av langdistansebombefly? På fotografiet til venstre sees en valgplakat: «Mit Hitler gegen den Rüstungswahnsinn der Welt» som på norsk blir: «Med Hitler mot rustnings-galskapen fra verdens internasjonale finansbanker». I dag står Europa i brann kun på grunn av de grådige anglo-amerikanske bankene. Det vil aldri bli varig fred på jorden før disse kriminelle bankene og deres skruppelløse og moralsk fordervede lakeier er blitt nøytralisert. Imellomtiden vil det herske en uavbrutt rekke med meningsløse hungernøder, utplyndring av våre felles naturressurser og kriger som vil følge hverandre uavbrutt i århundrer. Dette er «liberalismens» virkelige ånd hvor grådige og samvittighetsløse falskmyntnere og ågerkarler styrer verden med hård hånd gjennom sine godt betalte politikere og «frie presse». Hele menneskeheten vil derfor gå en lang og mørk framtid i møte om Hitler ikke lykkes i sin misjon for å redde hele menneskeheten fra finanstyrannene på Wall Street.

* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.