FRU MARIE HAMSUN, Nørholmen.

MARIE HAMSUN

marie hamsun adresseavisen 29 oktober-1941En gjest som reiser bort, pleier å skrive og takke for seg. Men det er litt vanskelig for meg. Jeg måtte i tilfelle skrive et kjærlighetsbrev til hver eneste en av de 30 skjønne, tyske byer som jeg besøkte, og jeg måtte benytte resten av mitt liv, hvis jeg skulle få takket hver enkelt av de mennesker som jeg traff for første gang, og som kom meg imøte med en hjertelighet og varme, som om jeg skulle ha vært en kjær slektning.

Jeg kaller denne Tysklands-reisen «Mitt livs reise» – ikke fordi det var første gang jeg var ute og reiste, men fordi den betydde så meget for meg.

Min mann og jeg satt heime på vår gård og forsøkte ved hjelp av aviser og radio å følge med i de store begivenheter ute i verden. Vårt hjerte slo for det tyske folk og dets Fører. Men hva vi fikk vite, var ofte nedslående for oss. En tvil snek seg fram: Vil tyskerne greie å slå seg igjennom? Hvorledes er stemningen?

This slideshow requires JavaScript.

Alfred Rosenberg, lederen av «Det Nordiske Selskap» som i dag har sitt hovedsete i Lübeck. Handelsbyen som i sin tid var hovedsete for det nordiske Hansaforbund.

Alfred Rosenberg, lederen av «Det Nordiske Selskap» som i dag har sitt hovedsete i Lübeck. Handelsbyen som i sin tid var hovedsete for Hansaforbundet.

Da nå «Nordische Gesellschaft» inviterte meg til en foredragsreise, sa jeg ja takk. Her fikk jeg jo leilighet til å reise fra Kiel i nord til Villach i sør, fra Aachen i vest til Breslau i øst. Jeg er ingen politiker, men med hjertet ville jeg kunne føle, og med hjernen ville jeg kunne forstå hva som er riktig, og hva som er galt av det vi får høre her heime om stillingen i Tyskland, nå i krigstiden.

Mitt livs reise er nå forbi, og aldri mere kan ordene «Det telegraferes gjennom Reuter» eller «Fra London fortelles» gjøre oss urolig når det gjelder Tysklands indre forhold.

Her sees huset til Der Nordische Gesellschaft i Breite Straße 50 i Berlin før det ble lagt i grus av engelsk terrorbombing i 1942.

Huset til Det Nordiske Selskap i Breite Straße 50 i Berlin like før det ble lagt i grus av engelsk terrorbombing 1942.

Da jeg lovte å holde disse foredragene, var jeg ikke så lite dristig. Det er nemlig mere enn 30 år siden jeg forsøkte å åpne munnen i en større forsamling. Nå skulle jeg til og med snakke et fremmed språk. Men når «Nordische Gesellschaft» våget det, da våget jeg også.

Og det viste seg at jeg ble forstått. Aldri vil jeg glemme stillheten i de fullpakkede salene, – aldri hvor hjertelig godt vi lo sammen og heller aldri at vi av og til knuste en tåre sammen. Det var en opplevelse å lese «Victoria», «Markens grøde» og min egen «Langerud-barna» for et så følsomt publikum. Og jeg vil aldri glemme de menneskene, som ganske umiddelbart kom og tok meg i hånden, og inviterte meg heim til seg. Det var nesten uforståelig for meg, at mennesker omgitt av krig på alle kanter, kunne slappe så fullstendig av.

Die_Woche_1940_For alt vi har og alt vi erDet samme opplevde jeg ved fronten. Soldatene jublet som guttunger på frontteatret om aftenen. Den neste morgen skulle kanskje den ene eller andre av dem dø. Bare mennesker som er i besittelse av stor sjelsstyrke og elastisitet, og som har funnet fram til sin indre likevekt, kan reagere så suverent. Det var heller ingen «danse macabre», ingen krigspsykose, – det var tro, tillit til ledelsen og – det tør man virkelig si – en urokkelig livsglede.

Når krigen mot ondskapen en dag er vunnet vil Berlin natthimmel på ny lyse opp av fyrverkeri hvert år for å minne det europiske folks seir og frihet.

Når den endelige seieren mot Europas fiender en dag er vunnet vil Berlins nattehimmel lyse opp av fyrverkeri ved den årlige feiringen av nasjonalsosialismens seier over finansmafiaen.

Når man som fremmed nå i krigstid kommer til Tyskland, gir mørklegningen i første rekke et inntrykk av at det er krig. Den gir også en eiendommelig stemning fra lengst forsvunne tider, – ikke bare ubehagelig kanskje: De store moderne fabrikkbyer er kommet mer i kontakt med naturen, de har igjen fått måne og stjerner. Men man merker selvsagt at det er krig. Det viser seg på denne måten kanskje tydeligere enn ved rasjoneringen av matvarene, som forekommer oss reisende virkelig rikelig. De tyske hotellene kan nå i krigstid konkurrere med de norske i fredstid. Jeg spurte en tysk husmor, som jeg kjenner, hva jeg kunne få lov å sende henne som takk for hennes gjestfrihet. Jeg tenkte på smør, kaffe eller vår berømte (beryktede?) geitost. Hun svarte: «Takk, et norsk håndarbeid. Jeg interesserer meg så for håndarbeider.»

Jeg kan ikke i dette brev, som er tenkt som en hilsen til mine venner fra reisen, nevne hver enkelt by som jeg besøkte. Og det er heller ikke nødvendig for de er nevnt før, i kulturhistorien, i kunsthistorien, ja i verdenshistorien i det hele tatt. I hver by ble jeg mottatt med en slik vennlighet at jeg ble rent rørt. Alle ville vise meg det vakreste de hadde. Ofte var det dessverre så, at et stille værelse med en god seng forekom meg best av alt. Reiseruten var planlagt og måtte holdes, – hver aften en ny by, en ny sal, et nytt publikum – og jeg er dessverre ingen ungpike mer. Men det lyktes meg å få et inntrykk av det som jeg var kommet for å lære å kjenne: forholdene i Tyskland, – den indre front.

Der Führer und Bund Deutscher Mädel

Den tyske kvinne vet hva hun kjemper for og er den tyske Fører
evig takknemlig. – Heil Hitler, Heil Europa!

Jeg reiste heim med den faste overbevisning at den er like uinntagelig som den ytre.

Uten å forringe mennenes innsats vil jeg si at uten Tysklands målbevisste og begeistrede nasjonal-sosialistiske kvinner ville fronten aldri stå så sterk som den står i dag. Det er i første rekke deres innsats, deres høye moralske kvalitet som gjør den til den festning den er.

Hvordan overlever de tyske kvinner nazi-tyranniet. Hva med å spørre dem selv?

Er det dette «nazi-diktaturet» som de internasjonale bankene og deres allierte leiehærer skal «frigjøre» de tyske kvinner fra ved hjelp av terrorbombing og utsulting?

Det kunne være fristende som nøytral å motsi litt av alt det som man i «nøytrale» kretser hører om forholdene i Tyskland. Per og Pål snakker i en overlegen tone om ensrettingen, om at det er forbudt å høre utenlandsk radio, om det stakkars tyranniserte tyske folk, og om 100 andre ting som man nødig vil ha selv, og som man gjerne ville forbedre, slik at livet kunne bli verdt å leve for de «stakkars tyskerne». (Var forresten ikke det en av årsakene til at England erklærte Tyskland krig?)

Altså: denne ensrettingen. Men vi er jo også «enig og tro til Dovre faller» – vi sverger også i flokk. Når det gjelder: er det da så vanskelig å forstå at det hele tiden siden Versailles «gjelder» for Tyskland. En utlending som har sett hva som kan utrettes i et folk når alle krefter trekker i en og samme retning, ville mer enn gjerne ta litt «ensretting» med seg heim.

Ivrig, nesten barnslig stolt viser tyskerne en utlending omkring i sitt nyoppbygde land. De kan sammenliknes med nygifte, som brenner etter lyst til å vise fram den nye heimen sin: «Bare se, hvor pent alt er, hvor praktisk og ordentlig, – akkurat slik som vi vil ha det.»

Sigerin-KdF

Går det nasjonalsosialistiske Tyskland under så går også Norge under. Vil du dine barn og barnebarns beste støtter du idag aktivt opp om det heltemodige Tyskland. – Heil seier!

Weben

Man merker at det nasjonalsosialistiske samfunn blir holdt sammen av utallige fine tråder. Det er en organisme med ett blodomløp og ett nervesystem. Det er barnslig å tro at et slikt samfunn kan dannes og holdes sammen ved tvang. Den nasjonalsosialistiske bevegelse er generalnevneren for alt som er ekte tysk i dag. Derfor sjalter den ganske kraftig ut alt som er uorganisk og fremmed – enten det nå skjer med eller uten vår tillatelse. Det er «tyranniseringen». Det er i dag den indre fronts styrke. De som i dag håper på en eller annen brist, vil komme til å bli skuffet.

«Nordische Gesellschaft» vil ganske sikkert fortsette med sitt arbeid og holde forbindelsen mellom våre folk vedlike, selv om forholdene er vanskelige. Gid det måtte lykkes, – først og fremst for vår skyld!

marie_hamsun_signatur

Gid nasjonalsosialismen en dag måtte lykkes; - først og fremst for våre nordiske kvinners skyld!

Gid nasjonalsosialismen en dag måtte lykkes;
– først og fremst for våre nordiske kvinners skyld!

* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.