FINN HALVORSEN, direktør, Statens Teaterdirektorat, Oslo.

Finn_Halvorsen-1936

arbeit_freiheit_und_brot– Følg bestandig reiseføreren! Gå aldri for Dem selv! sa man til meg, da jeg i 1935 var med på en selskapsreise til Sovjet-Russland som korrespondent for en norsk avis. Men jeg lystret ikke ordre. Og derfor fikk jeg både se og høre mer enn de andre. Reiseføreren viste oss naturligvis bare søndagssiden av bolsjevikenes paradis. Den kunne være ille nok. Men råttenskapen ved hele denne oppskrytte samfunnsoppbygging avslørte seg først til bunns på de steder og til de tider, der en nysgjerrig utlending absolutt ikke var ønsket.

Verdensbyen Berlin lyste opp om natten før trusselen om Churchills terrorbombing av byens sivile ble en realitet.

Verdensbyen Berlin lyste opp om natten før trusselen om Churchills terrorbombing av byens sivile ble en realitet.

Jeg måtte tenke tilbake på mine erfaringer fra Leningrad og Moskva, da jeg en kveld i mars 1941 spaserte tvers gjennom det mørklagte Berlin til mitt hotell ved Wilhelmsplatz. Jeg hadde sittet og hygget meg sammen med noen ukjente tyske venner på en ølstue og glemt klokken. Det var blitt sent, og det siste toget på undergrunnsbanen, den siste trikken og den siste bussen var gått fra meg. Men den meste delen av veien fikk jeg følge med en sporvognskonduktør, som også skulle heim. Og vi kom naturligvis i prat med hverandre.

Das-RattenlochSporvognskonduktøren kunne fortelle meg, hvor trygg man kjente seg i denne storbyen akkurat nå, enda det ikke fantes lys i gatene. Ja, det hadde jo ikke alltid vært slik. I gamle dager – før Hitlers tid – ville han heller ha rådet meg til å ta inn på det første og beste hotell framfor å famle seg fram gjennom byen i et slikt bunnløst mørke, sa han. Ja, det kunne jeg være enig med ham i. For også jeg hadde kjent Berlin i etterkrigstidens uhyggelige dager, i de lange, urolige og fortvilte årene før Hitler.

Brandenburger Tor lyser opp en gang før krigsutbruddet.

Brandenburger Tor før krigsutbruddet.

Så kom vi også til å snakke om hvordan berlinerne merket krigen. De merker den nesten ikke, sa konduktøren. Arbeid har de, alle sammen, og mat får de nok av. De må legge seg litt tidligere om kvelden enn i fredstid. Det er i grunnen hele forskjellen.

– Ja, men tror dere nå også, at der vinner krigen, da? spurte jeg.

Det varte en stund før han svarte. Jeg merket at han prøvde å se på meg gjennom mørket. Så kom det i en tone som når en svarer et plagsomt spørrende barn:

– Junge, da glauben wir nicht. Wir wissen es!

Under dette mitt besøk i Berlin hendte det både før og etter, og både om dagen og om kvelden, at jeg sa farvel til min for øvrig uhyre elskverdige reisefører og gikk for meg selv. Det er vane jeg aldri har klart å kvitte meg med. Her i Berlin hadde jeg forøvrig ikke fått ordre om bare å bevege meg i kutråkket, slik som i Leningrad og Moskva. Men så konstaterte jeg da også, at det nasjonal-sosialistiske Tyskland ikke gjemte noen råttenskap, som det forsøkte å skjule bak en falsk søndagsside. For over alt så jeg de samme velkledde menneskene, over alt møtte jeg den samme tilfredshet med tilværelsen og den samme forvissning om Tysklands seier.

En ung «flakhelfer» med stålfast tro på det godes seier.

Men bombingen, da? vil noen spørre. De vil da vel ikke for alvor påstå, at den ikke gjorde det aller ringeste inntrykk på berlinerne?

Hvilken bombing? Jeg spurte folk over hele byen, om de kunne vise meg en bygning som var blitt rammet av de engelske flyverne. De kunne ikke. De hadde nok hørt om et og annet hus, som visst hadde fått en treffer. Men de visste ikke hvor husene lå. Ingen visste det. Jeg tok en dag bilte omkring i byen – på jakt etter bombenedslagene. Men sjåføren bare lo av meg. For heller ikke han visste hvor de var å finne. Potsdamer Bahnhof skulle jo ligge i ruiner, hadde London radio fortalt. Men Potsdamer Bahnhof stod der den, så hel og karsk som noen sinne. Like ved Siegessäule skulle også en sending være landet. Og det var visst til og med sant. Men gaten var blitt gjort i stand igjen, før jeg fikk høve til å beundre krateret.

Noe ganger lykkes den engelske terrorbombingen; slik som her ved «U-Bahnhof Petersburger Straße» i Die Frankfurter Alle.

Noe ganger lykkes den engelske terrorbombingen; slik som her ved «U-Bahnhof Petersburger Straße» i Die Frankfurter Alle, 1940.

jugend_im_luftschutz_losSiden ble jo Statsoperaen rammet, men det var først noen måneder etter at jeg hadde vært i Berlin.

Heimefronten står beredt.

Heimefronten står beredt.

Nå må ingen komme og si at reiseføreren, sjåføren og alle de andre mer eller mindre tilfeldige veiviserne har narret meg, og ført meg utenom de stedene jeg ikke måtte se. For jeg kjenner Berlin så godt at jeg ikke kan la meg narre slik. Jeg har vært i Berlin så mange ganger, at jeg har ikke tall på dem. Men første gangen var i 1920, to år etter verdenskrigens slutt. Da spiste tyskerne et brød så svart, så hardt og elendig, at vi her i Norge ikke har smakt maken siden barkebrødet. Og smør fikk de ikke på brødet, ikke i de store byene i hvert fall. Dette var to år etter krigen. Nå kan de velge, om de vil ha hvitt brød eller vanlig rugbrød. Og det finnes ikke en mann så fattig i hele Tyskland, at han ikke får smør på brødet.

NachrichtenhelferinJeg kjenner også tyskerne, og ikke minst berlinerne, fra både deres nedgangs- og oppgangstider. I nedgangstider, i fornedrelsens, sultens og fortvilelsens tider, var de ikke alltid så lette å omgåes, ikke så elskverdige. Den som vil klandre dem for det, er ikke psykolog. Vi nordmenn som gjerne skryter av vår fine psykologiske sans, burde i hvert fall ikke klandre dem for det. Nå har vi jo dessuten gjort våre egne bitre erfaringer. Har vi i vår fornedrelsestid vist oss så meget mer forekommende enn tyskerne den gang? Og like fullt er det enda ikke blitt så ille med oss, at vi ikke har kunnet spise oss mette. Men det kunne altså ikke tyskerne. kan de det, og de har alt kunnet det i flere år. Men for dem som stadig kom på besøk til landet deres, med ett eller et par års mellomrom, var det merkelig og dypt gripende å se, hvordan deres vesen forandret seg, hvordan det ble lysere, lettere og varmere etter hvert som de fikk det bedre og bedre. Før denne krigen brøt ut, var jeg der siste gang i 1939 om våren. Overalt, på toget, på hotellene, på gaten, i butikkene, på restaurantene og i ølstuene, ble jeg da møtt med en hjertelighet som jeg bare har opplevd maken til – ikke i Norge, men i Italia, hvor høflighet og godhet mot den fremmede er en hellig del av selve kulturen.

Minster Lunde under en tale i Berlin.

Minster Lunde under en tale i Berlin.

Og det var dette jeg gjerne ville ha understreket: Denne hjertelighet strømmet imot meg også i mars 1941, da jeg som leder av Kultur- og Folkeopplysningsdepartementets teateravdeling var invitert til Tyskland sammen med minister dr. Gulbrand Lunde.

Minister Lunde hilser på Heinrich George under sitt besøke i filmbyen Neubabelsberg nær Berlin.

Minister Lunde hilser på Heinrich George ved besøket i filmbyen Neubabelsberg nær Berlin.

Mens ministeren og flere av mine øvrige reisefeller besøkte andre deler av Tyskland, ble jeg i Berlin for der å studere den måten tyskerne har organisert og administrerer sitt teaterliv på. Den tyske teaterkunst kjente jeg fra før, og de teatrene jeg denne gangen gikk i, hadde jeg også utallige ganger vært i før. Men sterkere enn tidligere slo det meg nå, hvor ekte tysk i form og ånd disse skuespillerne hadde utviklet seg til å bli. Hver forestilling var preget av en høy og bevisst kultur, som ikke lot seg forveksle med noen annen kultur, og som ga en nordmann mye å tenke på. Og hvor sikkert, klokt og friskt arbeidet ikke teateravdelingen i Kultur- og Propagandaministeriet og das Reichstheaterkammer med teatret og skuespillerne! Her var grenseløst mye å lære og høste erfaring av.

Merkeligst av alt var kanskje likevel at alt dette fungerte og virket på en aldeles ypperlig måte midt i en krigstid. Ja, i alle disse kontorene, på alle disse teatrene og teaterskolene hørte jeg sjelden eller aldri ordet krig bli nevnt.

tert

«Hver forestilling var preget av en høy og bevisst kultur, som ikke lot seg forveksle med noen annen kultur, og som ga en nordmann mye å tenke på.» Finn Halvorsen, direktør, Statens Teaterdirektorat, Oslo.

Rennesansemennesket Heinrich George sammen med skuespillerinnen Hilde Krahl i filmen "postmesteren" som vant prisen som beste film ved den 8. filmfestivalen i Venezia, 1940

Heinrich George og Hilde Krahl i filmen «Postmesteren» som vant prisen beste utenlandske film ved den 8. filmfestivalen i Venezia, 1940.

Det var da vel heller ikke så rart, om en selv kom i toppform og gjerne var med på å glemme bekymringer og vanskeligheter for en time eller tre under de strålende festene som det tyske vertskap arrangerte for sine norske venner. Den store skuespilleren og det store renessansemennesket Heinrich George ga en aften i sin vakre villa. Enhver som har den lykke å kjenne Heinrich George, vet hva en slik aften kan svinge seg opp til å bli. Og denne aftenen svang seg opp til det fantastiske. Han satte engang et umåtelig forferdet blikk på meg. Det var da jeg begynte å kalle ham med de forferdeligste navn. Men da jeg forklarte ham, at slike navn spanderte jeg bare på mine aller beste venner, ga han meg en omfavnelse som ville ha virket sønderknusende, hvis den ikke – som hr. Georg selv sa – var blitt utført «med sordin».

Minister Lunde i passiar med sin tyske kollega,
Reichsminister Dr. Goebbels.

Av en annen karakter, men ikke mindre minneverdig var lunsjen hos Reichsminister Dr. Goebbels. Under måltidet kom Dr. Goebbels til slutt til å føre ordene alene. Det han sa, var så originalt og godt, at alle måtte lytte til det. Det var jo ikke bare den kåserende formen som imponerte. Mesterlige dialektikere har vi også hatt noen av i Norge. Men Dr. Goebbels brukte denne formen bare som et middel til å få sagt en rekke bitende livssannheter på en absolutt overbevisende måte. Og mens jeg satt og hørte på ham, slo det meg plutselig, at dette er første gang jeg hører en virkelig spirituell mann snakke.

Familiemannen Dr. Goebbels
lever som han lærer.

frontsoldaten_fra forrige_verdenskrig_Adolf_HitlerOg likevel var det noen minutter under denne Tysklands-reisen som kom til å grave seg dypere inn i sinnet enn noen av de andre, og det var de minuttene i Zeughaus søndagen den 16. mars, mens Hitler talte for de falne helter. Jeg sto ikke lenger unna enn at jeg kunne se blikket hans, dette som er det ene avgjørende for at man kan lese noe i et ansikt. Og i der Führers ansikt leste jeg en brennende vilje og en jordtung fasthet, som ingen makt i verden kan rokke. Å ha denne mann som fiende må være fryktelig. Å være hans venn må gi en sikkerhet og en seiersvisshet som bærer over alle vanskeligheter.

Den som har sett Hitlers ansikt under denne krigen, han tror ikke at Tyskland vil seire. Han vet det.

***

20. april

* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.