CHRISTIAN SELMER, høyesterettsdommer, Oslo.

CHRISTIAN SELMER

viking_med_skjoldSammen med to andre norske jurister ble jeg i april 1941 sendt som vårt lands representant til Berlin ved stiftelsen av Internationale Rechtskammer. Vi hadde jo hørt atskillig om store ødeleggelser av tyske byer, og det tyske folks krigstretthet og liknende, hvorfor det for meg som nasjonalsosialist var interessant personlig å oppleve Tyskland i krig.

Da vi satt fredelig og fløy inn over Tyskland, slo det en uvilkårlig fra første øyeblikk hvor lite preget situasjonen var av krig. Nå og da et annet fly man møter på veien. Under en arbeiderne på marken, togene som suser av gårde, og fabrikkene som spyr sin røk opp mot en. Livet går videre. Det hele er et bilde på ro og orden.

junker_52

Det samme bilde festnet seg da vi kom fram til Berlin. På Tempelhof kom og gikk flyene. I storbyen pulserte gatelivet. Menneskene kunne spøke og le. Det var krig, men Tyskland måtte leve. Og dog – bak det hele lå et preg av besluttsomhet og alvor. Man visste det gjaldt en kamp på liv og død. Folkets kraft var dets overbevisning om at det mål det kjempet og ofret for, innebar nasjonens framtid.

Til_vern_om_folk og_landMidt oppe i denne gigantiske kamp med stål og blod førtes imidlertid også en kamp på heimefronten. Man tenkte videre. Arbeidet med å sveise Europas nasjoner sammen i en sterk ring måtte allerede nå begynne. Det kulturelle liv måtte ikke glemmes. For en del år tilbake var arbeidet tatt opp for å få brakt i stand et internasjonalt rettskammer, til varetakelse av mellomfolkelige rettslige oppgaver. Planen ble satt ut i livet i krigsåret 1941. Representanter fra Tyskland, Japan, Italia, Spania, Romania, Bulgaria, Portugal, Nederland, Slovakia, Ungarn, Finland, Danmark og Norge satte hverandre stevne i rikshovedstaden. Disse tolv stater enedes om, under Reichsminister, dr. Franks ledelse, allerede nå på sin måte å arbeide for enighet og samarbeid mellom nasjonene.

Etter å ha gjennomgått en tapt krig med etterfølgende okkupasjon, var det for oss nordmenn en befrielse å konstatere at vårt land fullt ut ble behandlet som en likeverdig nasjon. Interessen for vårt land blant våre tyske verter var stor og ekte.

Norske frontkjempere og frontsøstre.

Våre idealistiske frontsøstre og frontkjempere utgjør sikkert det beste menneskematerial i Norge og andre ville vel heller ikke ha meldt seg.

Rikspolitiets-hederstegn-1.klasse-1941Skal man få et virkelig inntrykk av et land, må man imidlertid som kjent i forbindelse med «mannen fra gaten». Offisielle tilstelninger gir jo ikke den direkte kontakt med folket. Jeg var av en norsk kollega, som hadde sin hustrus familie i Posen, invitert dit etter oppholdet i Berlin. Da Posen jo før krigen hadde vært under polsk herredømme og vært krigssone, var jeg temmelig spent på om vi ville oppnå reisetillatelse dit. Vi kjenner jo alle påstanden om at utlendinger ikke får bevege seg uten følge i Tyskland. Reichsminister, dr. Frank meddelte oss imidlertid oppholdstillatelse ikke bare for Posen, men for hele generalguvernementet (Polen).

De polske myndigheters forbrytelser og etniske rensing er blitt grundig dokumentert for all ettertid.

De polske myndigheters systematiske forfølgelse og etniske rensning av de opprinnelige folketyskere i Preussen er blitt grundig dokumentert for all ettertid. På bildet over forteller den 14 år gamle piken Dora Radler om polakkenes mord av blant annet hennes egen far og to brødre til de noterende utenlandske observatørene. Fra venstre: Dr. Espionsa (Chile), Dr. Karellas (Hellas), Dipl. Ing. Santoro (Italia), Dr. Faroqhi (India) og Dr. Ohanian (Perisia).

Fullt var det selvsagt på toget østover. Det var rett før påske og mange skulle heim. Felttoget på Hellas var nettopp begynt. Alle fulgte med fra time til time. Men den samme ro og trygghet slo en i møte overalt. En nesten ufattelig tillit til der Führer.

Bolsjevisme_betyr_norges_undergangnorske_legion_frimerkePosen! Tyve år under polsk herredømme. Her kunne vi nordmenn selv konstatere, hvorvidt byen bar preg av framskritt og velstand. Selvsagt er det vanskelig i løpet av noen dager å få et korrekt bilde, men sikkert er det at store deler av byen var preget av vanstell. Utviklingen hadde tydelig stått stille. Men rundt i byen fant vi oppusningsarbeider og reparasjoner i full sving. Germanerne var i arbeid. Det var nå fullt ut tyskerne som satte sitt preg på byen. Mange var folketyskere som var overflyttet fra de baltiske stater. Således var mine vertsfolk kommet fra Riga. Mange hadde sikkert gjennomgått meget. De fleste omplantet i helt nye forhold. Men alle var de lykkelige og glade over å være kommet heim til Riket. Og felles var hatet til Sovjet-russerne. Jeg diskuterte problemet nasjonalsosialisme–bolsjevisme med en del av dem. Dette er bare en pause, svarte alle. Oppgjøret med Sovjet må komme – antakelig snart. De hadde rett. To måneder senere rykket Tyskland og dets forbundsfeller mot øst.

fred_er_ei_det_beste

* ♥ *

ved_grav_finn_wigforss

Fritt Folk 8. oktober 1942

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.