BJARNE HOLST, ekspedisjonssjef, Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet, Oslo.

Bjarne_Holst

I juni måned 1941 hadde jeg anledning til å besøke Tyskland. Heime var det mange som hadde frarådet meg å reise. Berlin var ikke lenger Berlin. De britiske bombefly heimsøkte byen dag og natt, og store huller i bebyggelsen, ruiner, ødelagte jernbaner og gater vitnet om flyvernes suksess. Store deler av befolkningen var evakuert, og mannfolk var det lite igjen av. De stod ved fronten og ventet sin triste skjebne. Omtrent slik var bildet av Berlin og Tyskland hos en alminnelig nordmann, og slik måtte det være hvis man stolte på engelsk radio.

Men for meg ble Berlin slik som jeg kjente den fra 1937. Stor trafikk, et rikt kulturliv, et veldig forretningsliv, fornøyelser med internasjonalt tilsnitt – kort sagt, verdensbyen. Det var nok revet enkelte bygninger, flyttet på monumenter og nye gater eller veier bygd eller stukket ut, men det var ikke et resultat av krigen. Det var kun en følge av Hitlers arbeid, hans ønske om bedre bebyggelse, en bedre byplan.

Saarland Strasse Anhaltstrasse, opposite Anhalter Bahnhof

Verdensbyen Berlin, like ved Anhalter Bahnhof i 1937.

tenk_dig_om

«…og slik måtte det være hvis man stolte på engelsk radio.»

Da jeg i 1937 oppholdt meg i München hadde jeg et par ganger anledning til å besøke Das Braune Haus – nasjonalsosialismens arnested. Det indre utstyr i denne bygning skyldes til dels Hitlers eget arbeid. Det er så enkelt og vakkert, såvel i utførelse som i fargevalg, at det med en gang slo meg: Hitler har en sterk sans for skjønnhet. Og når jeg nå i krigens dager besøkte Berlin, syntes det som om denne ånd hadde virket tilbake på folket. Folkets begeistring for virkelig god kunst gledet meg. Kunstutstillingene var meget godt besøkt. Og en annen detalj: her og der på husveggene oppdaget jeg små statuer og friser, noen hentet fra historien – andre fra dagliglivets kamp, og alle vitnet om skjønnhetstrang og kunstforståelse. I Norge er man vant til et lite kunstpublikum. Der er det f.eks. vesentlig den mer formuende del av befolkningen som besøker kunstutstillingene, men når jeg besøkte en maleriutstilling i Berlin, så fant jeg der det brede lag. Jeg ble fortalt at folket ble øvd opp til kunstglede og kunstforståelse. I fabrikkene f.eks. ble det arrangert kunstutstillinger, som årlig ble besøkt av 4-5 millioner mennesker. Kunstneren selv møtte fram og fortalte om seg og sine arbeider. Og det brede lag fryder seg i dag over kunsten. Skjønnhetsverdiene gjør livet rikere, og det skille som til dels hadde dannet seg mellom kunsten og større deler av folket, er i ferd med å forsvinne.

Den «entartete kunst» som kun sprer seg som kreft i et allerede sykt legeme er den beste indikator på et folks åndelige og kulturelle lidelse under påtvunget plutokratisk parlamentarisme. Et gjelds- og slavestyre hvor de store massenes eneste og høyeste mål er å ape etter elitens forfall og tomme materielle rikdom og dekadens. Så ikke lenger i det nasjonalsosialistiske Tyskland.

Den «entartete kunst» sprer seg som kreft i et sykt legeme og er den beste indikator på et folks åndelige og kulturelle lidelser under påtvunget plutokratisk Laissez-faire-parlamentarisme. Et gjelds- og slavestyre hvor det fremste ideal er å «vinne i pengelotteri» så man har sjans til å ape etter en åndsfattig dekadent «elite» av rentenister. – Så ikke lenger i det nye nasjonalsosialistiske Tyskland!

Dette var bare noe som slo meg den første dagen i krigens Berlin. Men mitt 3-ukers opphold der var ikke viet studium av kunsten, men et kursus ved Auslandwissenschaftliches Institut – et fakultet tilknyttet Universitetet i Berlin. «Um das neue Europa» het det, og gjennom forelesninger av en rekke framtredende menn, såsom bl.a. Gesandter dr. Schmidt, Gesandter Clodius, Reichsbankdirektør dr. Eike, general von Metzsch og andre, fikk vi kjennskap til framtidens samarbeidende Europa. Der deltok 300 representanter fra 38 forskjellige nasjoner. Det var folk fra Iran, fra Spania, fra Romania, fra Ecuador, fra Finland, fra Ungarn, fra Egypt osv., og representerende de mest forskjellige yrker, diplomater, advokater, journalister, studenter, offiserer, ingeniører osv. I dette faktum at 300 representanter for 38 land kommer sammen til studier i Berlin midt i krigens tid, ligger et uttrykk for tillit, som man bør merke seg.

Tysklands seier er Europas seier!

Tysklands seier betyr Europas seier.
Tysklands tap betyr Europas undergang.

«Pax est ordo, ordo est pax.»

Når man hørte de mange kjente menns forelesninger fikk man et levende inntrykk av at Tyskland ønsket å ta vitenskapen til hjelp ved oppbyggingen av det nye Europa. Det skal ikke bli hevnlystne «seierrike» politikere rundt «fredsbordet», som skal lage framtidens Europa. Det har vært forsøkt en gang og falt ikke heldig ut. Utviklingen binder landene mer og mer sammen. Teknikken overvinner avstandene. Våre moderne kommunikasjonsmidler knytter folkene nærmere hverandre, og befordrer forståelsen av de enkelte land og deres problemer. Man presiserte av nasjonene nå gjerne gir avkall på noe av sin såkalte frihet for å vinne lykke, fred og tilfredshet i et større fellesskap med andre nasjoner. «Pax est ordo, ordo est pax», sier et gammelt ord, og fred og orden må bygge på frivillighet, på tillit og vilje til forståelse. Dette gikk som en rød tråd gjennom alle forelesninger. Dagens Tyskland seirer på alle fronter og kan hvis det ønsker, skyve til side andre folk, men dets vilje ligger i et annet plan: Et nytt Europa skal skapes. Det skal bestå av samarbeidende frie stater.

Berlin-Unter-den-Linden-EhrenmalEn mer enn stemningsfull begivenhet var de 38 nasjoners hyllest til den ukjente soldat. Ved hans grav på Unter den Linden ble lagt ned blomster fra kursets deltagere. 38 nasjoner hyllet derigjennom den tyske vernemakts innsats og ga uttrykk for håpet om en seier for det nye Europa. Jøssingene vil kanskje kalle det en tom demonstrasjon, men den som opplevde begivenheten, så øynene, bevegelsene, og etterpå hørte uttalelser på mange tungemål, han kan vitne om den ene tanken som besjelet deltagerne: En inderlig takk til den tyske soldat.

En dag hadde jeg anledning til å besøke en såkalt «mønsterbedrift». Hos meg løp tankene tilbake til inntrykk jeg hadde fra et lengre opphold i England, men sammenlikning bør for Englands skyld helst ikke finne sted. Ellers så stakk seg fram i erindringen de såkalte norske arbeiderlederes utsagn om de underkuede tyske arbeidere. Her var et flott frilufts svømmebasseng, idrettsplass, tennisbane, skytebane – alt sammen ringet inne av et vakkert parkanlegg og daglig åpent for arbeiderne, funksjonærene og deres familier. Fabrikklokalene var lyse og vennlige. Spisesteder og vaskerom holdt i hvitt og skinnende rent. En interessant ting var besøket på fabrikkens egen yrkesskole. Her lærte ungdommen sitt arbeid fra grunnen av, og der ble også gitt ideologisk opplæring. Noen hundre utenlandske arbeidere var beskjeftiget ved samme fabrikk, og jeg hadde anledning til å besøke brakkene hvor de bodde. Der var ingen luksus, men de bodde rent og pent og lot til å like seg i sitt annet fedreland.

Hindenburg_Reichssportfeld_2

Reichssportfeld sett fra et Hindenburg-luftskip.

hindenburg_Reichssportfeld_1936

Das Reichssportfeld i fredeligere tider.

En rundtur på Reichssportfeld gjorde et veldig inntrykk på deltakerne. Der var nettopp et større sportsstevne for Hitlerjugend. På gressvollene og de forskjellige idrettsplasser gikk konkurransene med liv og lyst. Der var hockey og håndball, friidrett og fotball, og målbevisst arbeidet lederne med instruksjon. Tysk idrett viste oss at det ikke blir mangel på rekrutter.

Et kanskje ennå kraftigere inntrykk gjorde et besøk på en underoffisersskole. Der fikk vi se et system, en plan, et målbevisst arbeid som nødvendigvis måtte gi respekt, men øvelsene viste også tydelig at man gjør hva gjøres kan for å spare liv. Der stod som motto over en av dørene på denne skolen: «Hvor der er vilje, er der vei.» Det har i grunnen vært mottoet for hele det tyske folk i dets imponerende kamp for sin reisning. Den urokkelige tro og fanatiske vilje besjeler alle, visergutten, fabrikkeieren, kontoristen, husmoren – hele det tyske folk. Og vi vet av egen erfaring at de som står ved fronten, er besjelet av det samme.

De entusiastiske guttungene i Hitler Jugend angriper Europas fiender.

De entusiastiske guttene i Hitler Jugend går til frontangrep med sin idealisme.

Tyskland marsjerer i dag i spissen for nyordningen i Europa. Ennå står det og dets forbundne midt i historiens veldigste kamp, men de slår sine motstandere – den ene etter den andre. Vi skimter i dag konturene av det framtidens Europa som våre egne store åndelige førere som Bjørnson, Ibsen og P. A. Munch talte og skrev om. Utviklingen tvinger fram dets virkeliggjørelse, og en gang vil hele vårt folk takke Tyskland for dets innsats.

***

tusentakk_Hitler

♥ – Tusen takk, Adolf Hitler! ♥

Det er deilig å være norsk i Tyskland om sommeren.

Dessverre har ikke nordmenn flest hatt muligheter til å reise på ferie til Tyskland slik som tyske arbeidere og kontorister har hatt mulighet til å besøke våre egne norske kyster og fjorder gjennom rimelige cruiseturer arrangert av den nasjonalsosialistiske velferds-bevegelsen KdF. Istedet har store mengder nordmenn spist på kommunale suppekjøkken og slengt gatelangs arbeidsledige mens de har blitt prakket på papirberg med marxistiske og liberalistiske trykksaker som enten hyllet «arbeiderparadiset» i Sovjet eller «den demokratiske overklassen» i England, mens besynderlig nok alt felles skyts fra disse to tilsynelatende ulike politiske leire konstant har vært rettet mot det «farlige og undertrykkende» Tyskland.

* ♥ *

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i reisebrev. Bokmerk permalenken.